The Post
Am.drama/thriller
Med: Meryl Streep, Tom Hanks, Alison Brie, Sarah Paulson, David Cross, Bruce Greenwood, Matthew Rhys
Regi: Steven Spielberg
Manus: Liz Hannah og Josh Singer
Produsenter: Steven Spielberg, Amy Pascal, Kristie Macosko Krieger
1 time 56 min
Karakter: 3
(Se også forfatterens anmeldelse av «Darkest Hour» og «Per Fugelli – siste resept«.)
The Post er fin å se på, men nokså kjedelig film uten nevneverdige overraskelser. Utvilsomt er pressefrihet er viktig, men Spielberg hamrer inn poengene med hammer.
Jeg hadde høye forventninger til Spielbergs 30. spillefilm som regissør. Vi har friskt i minne hans veldreide kaldkrigdrama, Bridge of Spies (2015). The Post er første gang at Hollywoods gullgutt tar for seg Vietnamkrigen på det store lerret. Enda mer interessant er det å merke seg at Meryl Streep omsider har landet en hovedrolle i en Spielberg-film. Man kan undres på om 71-åringen har blitt feminist på sine eldre dager, for kvinneskikkelsene hans har sjelden vært særlig nyanserte.
Anslaget av en soldat i Vietnams jungel, med Creedence Clearwater Revival på lydsporet, er lovende. Vi møter militæranalytiker Daniel Ellsberg (Rhys), som kommer over top secret-stemplede dokumenter om krigen og fire presidenters løgner for å tildekke den. I all hemmelighet tar han kopier og planlegger å lekke til pressen. De 7000 sidene blir kjent som the Pentagon Papers.
Det klippes fra år 1966 til 1971. I Washington Posts lokaler er det full aktivitet. De har ambisjoner om å ta hoppet fra regionalavis til landsdekkende avis. Avisens eier, Katharine Graham (Streep), har pågående samtaler med sin redaktør Ben Bradlee (Hanks) om hvorvidt de skal publisere de rystende avsløringene.
Motivet med å lage en slik film i 2017 er åpenbart å slå et slag for the first amendment og den fri presse. Dessverre er handlingen svært forutsigbar og dessuten dvelende og pompøs. Mye står på spill for Graham om hun velger å publisere. Har man sett noen Hollywood-filmer før, så er ikke utfallet vanskelig å gjette seg til.
Meryl Streep spiller overbevisende som smådistré og modige Katharine Graham, og fremviser et bredt følelsesregister, men iblant bikker det over i det sentimentale. I rollen som den urokkelige redaktør Ben Bradlee virker Tom Hanks mest som en bredbeint og bannende western-sheriff, ofte med beina på bordet. For meg er det et mysterium at Hollywoods største regissør bruker Hanks gang på gang i hovedrollene. Er det ikke andre som kunne fylt rollen minst like bra? For ørtende gang benytter han også John Williams som filmkomponist, og man blir sterkt påminnet om at «nå ser du på en Spielberg-film». De iørefallende, eventyraktige tonene bidrar ikke akkurat til en følelse av realisme.
I kjent stil er president Nixon filmens skurk og en som motarbeider demokratiet med nebb og klør. Helt på slutten linker Spielberg det hele opp mot Watergate-skandalen, som ble Nixons fall takket være Washington Posts gravejournalistikk. Scenen er nesten litt ufrivillig morsom ettersom den gir assosiasjoner til Forrest Gump (1994), hvor også Tom Hanks medvirker. Anyway, det virker som om Spielberg ønsker at The Post skal være en slags prequel til All the President’s Men (1976), en avis-thriller som befinner seg i en annen liga enn denne.