Historiske kilder forteller om tider da samene ble beskattet av tre ulike land, Danmark/Norge, Sverige og Russland.
De forteller også om stadig større press på den samiske befolkningen grunnet innvandring av folk med et annet språk og en annen religion. Kildene forteller om forsøk på tvangskristning og om kristning med andre midler. De forteller også om maktmisbruk overfor et folk som var sårbart i møtet med de sist ankomne, og om politiske myndigheters forsøk på å gjøre samer til nordmenn. Historien bekreftes av arkeologiske, språklige og genetiske funn, og så vidt jeg vet er den anerkjent blant ekspertisen.
Med bakgrunn i de historiske kildene og kunnskap om min egen slekt vet jeg i dag at mine forfedre ble presset til å oppgi sitt språk. Dette etter at flere generasjoner så at landet som de hadde bebodd – sakte, men sikkert – ble spist opp av inntrengere utenfra.
De første som kom var neppe det store problemet. Ikke de som kom som nummer to eller tre, heller. Kanskje var det noen som var bekymret, for utviklingen gikk en vei, og en vei alene. Jo flere som kom utenfra, jo mindre rom ble det til den opprinnelige befolkningen. De mistet rett og slett livsgrunnlaget.
Minoritet i eget land
Enden på visa kjenner de fleste. I alle fall de som stoler på at forskerne vet hva de snakker om. Samene ble minoritet i eget land, og en stor del av den samiske befolkningen oppga sitt språk og sine ytre, kulturelle kjennetegn. De skjulte dessuten det de anså som en skammelig fortid for sine barn.
Jeg vokste opp i troen på at jeg var norsk. Det vil si – litt norsk var jeg jo, for jeg var tross alt norsk statsborger, og jeg vokste opp under påvirkning av norske lærere og ikke minst norske medier. Mine foreldre bekreftet dessuten på direkte spørsmål at – joda, vi var norske.
Den store løgnen
Nå i ettertid skjønner jeg hvorfor de lot meg tro på den løgnen. De ville beskytte meg fra å gå gjennom det samme som generasjonene før meg hadde gått igjennom. Kanskje det til og med var slik at de trodde på det selv, til tross for at deres foreldre hadde samisk som morsmål og at de delvis behersket samisk selv. Evnen til fortrengning av ubehagelige fakta er stor hos oss mennesker. Jeg vokste i alle fall opp i troen på at jeg var norsk som noen.
Så er det slik at livet og årene gir et annet perspektiv. For min del begynte det da jeg flytta sørover og gifta meg med en nordmann. Det var noe som skurret. Det norske samfunnet som jeg prøvde å bli en del av var både kjent og fremmed på samme tid, uten at jeg kunne sette fingeren på hva som var galt. Senere ble jeg bevisstgjort på at alle mine besteforeldre hadde samisk som morsmål. Jeg hadde studert historie som fag, og visste at språk er det viktigste kjennetegn på kulturell tilhørighet. Paradoksalt nok hadde jeg lest andre folks historie, og ikke min egen.
Ikke norsk allikevel
Sakte trengte det inn. Jeg var noe annet enn det som jeg trodde at jeg var. Jeg var ikke norsk likevel. Jeg var same. Den dagen jeg aksepterte dette faktum, kunne min healing som menneske begynne. Brikkene begynte å falle på plass i bevisstheten min, og jeg skjønte at jeg måtte vite mer for å forstå.
Jeg leste det som var å oppdrive av bøker om samisk historie. Over flere år tilegnet jeg meg kunnskap om de historiske forhold, og flere brikker fant veien dit de hørte hjemme. Samtidig fulgte jeg med på samfunnsdebatten, og etter hvert så jeg så mye av bildet at jeg forstod. Kunnskapen gjorde meg både sint, trist og glad på samme tid. Jeg ble sint over det jeg leste at mine forfedre hadde blitt utsatt for av overgrep, trist på vegne av det tapte og glad for at jeg endelig fikk innblikk i mitt folks politiske og kulturelle historie.
Endelig skjønte jeg hvorfor ulike aspekter i livet mitt var vanskelig å forholde seg til. Jeg hadde blant annet inngått ekteskap med en mann som faktisk tilhørte en annen kultur enn jeg selv gjorde, uten å skjønne det selv. Det som jeg trodde var norsk kultur i min oppvekst var egentlig en omdefinert samisk kultur. Heldigvis var vårt forhold av det varige slaget. Vi klarte å jobbe oss gjennom utfordringene, og våre barn regner seg i dag som både norske og samiske.
Motstand
Det har vært en lang vei å gå, med mye motstand både innad i egen slekt og i eget folk. I dag står jeg trygt plantet med et bein i hver leir. Jeg er same, men jeg er også norsk. Det kan ingen ta fra meg. Mine to folk klarer dessuten å leve i fred med hverandre på de fleste områder, selv om det selvsagt er diverse konflikter med hensyn til retten til land og vann. Norge er et godt land å bo i. Her er jeg trygg med min samiske identitet, og spesielt her i sør er det bare moro å kle seg i kofte og heise sameflagget. Jeg føler meg velkommen.
Likevel er det skyer på himmelen. Skyer som truer min trygghet. Men de skyene er ikke forårsaket av nordmenn, norsk kultur eller norske politikere. De er forårsaket av folk utenfra.
Jeg som same føler meg truet. Som mine forfedre må jeg se at mitt land sakte, men sikkert, overtas av folk med andre språk, annen kultur og annen religion. Som mine forfedre får jeg heller ikke lov til å snakke om det. Jeg skal forties. Min ytringsfrihet er truet. Min rasjonelle frykt er det ikke lov ytre. Jeg risikerer både venner og jobb.
Hatprat
Når jeg ytrer meg på sosiale medier blir mine kommentarer slettet, og jeg mister tilgang til min profil flere dager om gangen. De begrunner utestengelsen med at jeg driver med «hatprat». Det til tross for at jeg ikke refererer til annet enn historiske forhold og de bøkene som disse sist ankomne anser som hellig.
Jeg hater ingen, men jeg har all grunn til å frykte utbredelsen av det som er vår tids fascisme. Jeg har nok kunnskaper om de historiske forhold til å kunne komme med en slik påstand, og jeg er redd for utviklingen som vi ser. Men jeg forhindres altså i å ytre årsaken til denne frykten som er fullstendig rasjonell. Representanter for den andre minoriteten, derimot, den sist ankomne – den ytrer seg fritt i landsdekkende medier både tidlig og sent. Ikke er det vakkert alt de kommer med, heller.
Mitt folk består av kanskje 100 000 mennesker. Vi er en knøtt liten minoritet i denne verden. Våre språk er truet, og våre næringer er truet. Norge som stat har ansvar for både språk og næring, men dessverre overskygges våre behov av en annen minoritets behov.
Her i landet nyter de status som minoritet, men i den store sammenheng er de faktisk majoritet, og sammenlignet med dem er det nordmenn som er minoritet. Pengene drysser over disse nye som slett ikke tilhører en truet kultur med truende næringer eller truede språk. Og det gjør det i så stor grad at det knapt er penger igjen til oss. Den lille minoriteten.
Kniv
Noen fleiper med meg og andre samer, og sier at vi liker å bruke samekniven. Jeg er glad i kniven min. Den er et nyttig redskap. Men det kunne ikke falle meg inn å bruke den på andre mennesker.
Disse andre bruker også kniv. Er det derfor nordmenn er så redd for å ta et oppgjør med den ukulturen som er i ferd med å bre seg over landet som en pest? En ukultur som truer vår frihet som vi fikk i arv fra våre forfedre, enten vi er samiske eller norske.
Er våre myndigheter i ferd med å gi etter for trusler om vold og opptøyer? I så fall burde de kaste inn håndkleet og overlate roret til noen andre. Noen som er villig til å utføre den viktigste oppgaven til myndighetene i et land. Beskytte innbyggerne mot trusler utenfra.