Robert Johansson merket overskuddet stige inn mot vinterlekene, og plutselig har han hoppet inn to bronsemedaljer. Men suksess i OL kommer ikke av seg selv.
Det var en rørt og stolt Lillehammer-hopper som lørdag kveld fortalte om grepene, innsatsen og motivasjonen som ligger bak bronsemedaljene i både normal- og storbakken i Pyeongchang.
Mannen som har fått oppmerksomhet verden over for sin oppsiktsvekkende bart, konkluderte med at han nå har fortjent å blande seg inn i seierskampen i store konkurranser.
– Først og fremst er det veldig hyggelig å høre at folk synes at jeg fortjener det. Og ja, jeg føler at jeg har gjort meg fortjent til å hoppe bedre på ski, sa Johansson etter å ha hoppet seg opp en plass i finaleomgangen og tatt bronse i den sørkoreanske storbakken bak Polens Kamil Stoch og Tysklands Andreas Wellinger.
Kort tid før OL var det uklart om Johansson i det hele tatt skulle til lekene. Han ble frahoppet av junioren Marius Lindvik i Zakopane, men det norske trenerteamet endte til slutt med å gå for mannen som nå står med to gjeve OL-medaljer.
– Det var bare én helg i Zakopane som er historie for min del. Etter det har så har jeg prestert utrolig sterkt.
– Jeg har følt meg utrolig bra siden jeg kom hit, og jeg føler at jeg kom inn i OL med overskudd og har bare gått rundt og smilt og vært glad og hoppet godt på ski. Det har gitt mer og mer selvtillit. Og det er stort å ha to medaljer på to forsøk, forteller Johansson.
Denne vinteren har han tross mange konkurranser følt seg sterkere og sterkere. Det ligger noen smarte grep bak utviklingen som har ført Johansson nærmere stabile topprestasjoner enn noen gang før.
– Jeg er blitt utrolig nøye på hva jeg trener og når jeg trener. Jeg har fått veldig gode rutiner på alt. Før trente jeg fort for mye og hørte ikke på kroppen min. Så det har vært hovedgrepet, at jeg har vært flink til å lytte til mine egne signaler. Når jeg skal trene, når jeg trenger litt ekstra søvn, og når jeg har gått av en koseøkt på sykkelen og litt tøying.
27-åringen forteller at skihopping rett og slett er gøyere enn noen gang før.
– Ja, helt klart. Skihopping er det jeg alltid har syntes er aller morsomst å drive med. Men nå som jeg begynner å få ut potensialet mitt, så er det en drøm som går i oppfyllelse. Da fyller du opp motivasjonsbobla for ganske mange måneder fram i tid, sier Johansson til NTB.
Rent fysisk landet han til bronse i bakken. Når han også har landet følelsesmessig, er lagkonkurransen i storbakken neste oppgave. Der er Norge soleklar favoritt, og Johansson gleder seg vilt.
Han sier han gjerne tar ansvaret som norsk ankermann når Polen, Tyskland og de andre skal slås mandag kveld.
– Ja, jeg er klar for det (å hoppe sist). Så klart har man lyst til det. Det er stort. Men først og fremst gleder jeg meg til å hoppe lagkonkurranse med de gutta jeg reiser rundt med og har det så mye gøy med, smiler Lillehammer-mannen med den imponerende leppepryden.
I selve konkurransen i storbakken ble han felt litt av dårlige nedslag, men han var uansett en del poeng bak Stoch og Wellinger. Johansson vant kvalifiseringen dagen før, men fikk ikke ut det maksimale potensialet da det gjaldt.
– Jeg har nok hoppet bedre på trening enn jeg fikk ut i konkurransen. Men allikevel er jeg kanonfornøyd. Det er en tøff fight med mange utrolig gode skihoppere. Da er det stort å være på pallen.
Han har selvsagt helt rett. Bronsemedaljene i OL er en bemerkelsesverdig opptur for en skihopper som bare har vært på pallen én gang individuelt i verdenscupen og som sto i fare for å miste OL-billetten for en snau måned siden.
NTB-Stian Johnsen
(©NTB)