Vinner av denne Ukens Resett-navn kom kanskje ikke som et stor overraskelse. Det måtte bli VGs redaktør Gard Steiro.
Gard Steiro gir mye av det som går galt her i landet et ansikt.
Når det stormer som verst, drar han på vinterferie og sender en underordnet for å innrømme at noe under hans ledelse har gått riktig ille. Så gransker han seg selv, der blir han mot alle odds frikjent, og en underordnet blir utpekt som den store syndebukken. Selv kan han slå seg på brystet og si høyt at han har styrets hele og fulle tillit.
Dernest håper han på at kundene også skal gi hans bedrift troverdighet og kjøpe produktet som før. Som om intet har skjedd.
Selvfølgelig har Herr Steiro vært mer enn kjent med at journalist Lars Joakim Skarvøy har gått over streken mange nok ganger, men det har vært særdeles lønnsom for bedriften. Hvem vil slakte høna som legger gulleggene. Det er best å lukke øynene og heller håpe på at det går bra.
Det har det gjort i mange år. Bedriften har blomstret og Gard Steiro ble i år kåret til årets redaktør.
Men da smellen kom, som den pleier å gjøre når en spiller russisk rulett. Som den gode leder han er i vanskelige situasjoner, toer han sine hender og peker ut en syndebukk. Hans posisjon er trygg, det var ikke Gard Steiro som begikk overtrampet.
Men vi alle vet, kanskje bortsett fra han selv – redaktør Gard Steiros tid er talt.
Det er redaktøren som er ansvarlig, og han sviktet sin oppgave. Han kan så gjerne klamre seg til taburetten, men det gjør bare hans sorti enda mer ydmykende. Det er ikke spørsmål om Gard Steiro må gå, men når. Vil han vente på en avskjed i unåde.
Når han kunne ha sagt.
– Jeg trekker meg fra min stilling for å skape ro i bedriften.