Selvsagt er det naturlig å sammenligne dagens migrantstrøm til Europa med da nordmenn og andre skandinaver utvandret til Amerika.
Ja, til like ett av min tippoldefars syv barn dro i 1873 over dammen sammen med mann og deres fire måneder gamle sønn. Dårlige tider fikk Ola og Kari til å skrape sammen penger via alt fra egeninnsats til lån fra familie, slekt og venner. Først var det å komme seg til østkysten av England, deretter med tog til Liverpool der Amerika-båtene ventet. Overfarten kostet familien en liten formue, noe de lovte å tilbakebetale så raskt de bare maktet.
Hvorfor dro de så bare rett gjennom det vidstrakte, fredfulle England da? Kunne årsaken være mangelen på fordelaktige tilbakemeldinger fra andre nordmenn som hadde slått seg ned der? Eller det faktum at de hverken ble forsørget av Kronen, gitt bolig av Hertugen, eller fikk mat av Borgermesteren? Og vanvittig nok heller ikke fikk dekket familiegjenforening fra gamlelandet? Var det rett og slett slik at det amerikanske kontinent lokket mer? Der borte kunne man tross alt overta land som ingen hadde bruks- eller eiendomsrett til. Vel, bortsett fra de opprinnelige beboerne da! Men den nye kulturen nordmennene brakte med seg var jo overlegen alt som var der fra før, og en viss fortrenging hadde jo heller aldri skadet noen…
Uten at jeg er sikker kan det hende at det også der – i regi av «Medisinmenn uten genser» – ble arrangert kano-konvoier fra både Nova Scotia, Island og Grønland. Og at indianske velkomstgrupper med navn som «Norfugees Welcome», og «Open arms for Scandinavians who escaped England» holdt appeller, med fakkeltog til støtte for de nyankomne.
Dessuten lovte antagelig så vel høvdinger som landsbyrådene hos de opprinnelige beboerne i landet – på tro og ære – at den etter hvert massive befolkningsutbyttingen aldri ville kunne få konsekvenser for urbefolkningen. Disse fremsynte lederne fremholdt gang på gang at samtlige nyankomne som satt foten på den amerikanske jord straks ville ta opp i seg den indianske kulturen! At alle som én rett og slett nokså umiddelbart ville utvikle trang til å flytte inn i tipier, begynne å gå med mokasiner og ta i bruk standardfrasen «Ugh!» ved en hver anledning. Like raskt ville de forstå at samfunnsmodellen, verdiene og moralen som var bygget opp rundt det å ha Manitou som rettesnor var det eneste riktige.
Og nåde den balstyrige dissident som hevdet noe annet. En effektiv metode høvdingene flest benyttet for å dempe kritikk var å innføre begrepet «Norskofob», en stempling ingen av indianerstammenes enkeltpersoner ønsket å bli utsatt for. Fremst i rekken her sto den store høvding Eagle A. Sunmountain. Legenden ville ha det til at damen hadde forsynt seg med ildvann allerede som fjortenåring. Og pleid intim omgang med en skandinav før den nåværende gemalen – «Han som står i skyggen» – slapp til. Hun ble forresten på mange måter aldri kvitt den moralske gjelden til de første svigerforeldrene sine, noe som med tiden skulle medføre en rekke underlige norskofil-manøvrer for liksom å holde seg inne med dem. Den selvsamme kvinnelige høvdingen var også mor for det briljante og dypt gjennomtenkte begrepet «Naturtilbeder-rasisme». Tross alt var hun ivrig medlem av «K. T. P» (Indiansk Dylseksi Forbund), og ville gjerne ha noe å bli husket for i ettertid. Alt dette mens hun målbevisst manøvrerte seg selv frem mot en toppstilling i New Yorks havnevesen – med kontor på Ellis Island – ved avdelingen «Enklere rutiner for nye immigranter».
Etter en tid viste det seg imidlertid at samfunnet like vel endret seg, utvilsomt som følge av den særnorske innflytelsen. Og det tross alle stammehøvdingers trøstende ord om at dersom det like vel var slik, så var det heldigvis bare en liten andel norske som ødela for mange andre. Disse få ble gitt navnet «ekstreme norskister», og representerte selvsagt ikke Den Sanne Norske Kulturen. Eventuelt fikk de en mental diagnose, som var ment å bortforklare den radikale og voldelige adferden.
Samtiden ble vitne til en rask fremvekst av stavkirker, finansiert ved midler fra det som viste seg å være vottestrikking og bedehusbasarer i Sauda. I stavkirkene holdt tilreiste prester stadig rene svovelprekener om hvor fæle den ikke-norske kulturen var. Prekenene ble forrettet på norsk slik at omgivelsene, også kalt de uvanetro, i liten grad fikk med seg innholdet. Særlig ble fredagsgudstjenesten, med samling rundt en nyoppspadd brønn kalt Fredagsbrønnen, en kilde til bråk. Således var det temmelig vanlig med uro i både by- og præriesamfunnene etterpå.
Heldigvis hadde urbefolkningen vært forutseende nok til å forstå at langt ifra alle nyankomne ville klare å tilpasse seg det nye landet, befolket som det tross alt var av mennesker uten De Rette Norske Verdiene. En horde medisinmenn, sosionomer, samfunnsvitere, rangleristere og andre innvollslesere støttet derfor unisont opp om begrepet «utenforskap». Med støttelidelsen «Det Notoriske Trangboddhetssyndromet» – som selvsagt ingen norske var vant til fra gamlelandet. Løsningen samtlige i støtteapparatet gikk inn for var at urbefolkningen selv måtte yte mer! Ja, rett og slett bli enda flinkere til å inkludere de andre. Det toppet seg med at den kvinnelige lederen for røksignaldialogpolitiet slo til med krav om at alle Squawene måtte stille opp med varme armkroker. Tross denne massive innsatsen oppsto det flere ganger i måneden brann i hestevogner av alle slag. Stammens eldste mente den eneste forklaringen på fenomenet måtte være lynnedslag, eventuelt varmgang i hjullagre, forårsaket av manglede lagerfett. Det ble forresten brukt store resurser på tolketjenester, der samtlige skandinaviske dialekter hadde krav til kvalifiserte oversettere.
Alvorligere var det at indianerkvinner som ikke stilte i bunad, søljer og skaut ble regnet som fritt vilt, og gjengvoldtekter begått av Ola og Espen florerte. Riktignok var det bare unntaksvis at signalement på gjerningsmenn ble sendt ut. Fyringsvaktene forklarte dette med at enkelte røyksignalkombinasjoner var vanskeligere å få til, og at man for å unngå å stigmatisere noen da heller utelot akkurat denne delen av utsendelsen. Dessuten var alle disse ugjerningene tross alt bare en serie enkelthendelser, utført av en flokk ensomme norske ulver.
Egenrådige stammekrigere og modige Squawer forsøkte å gjøre alle indianere oppmerksom på at utvandrede skandinaver over tid ville påvirke samfunnsutviklingen, men ble tystet, kneblet og stemplet på alle tenkelige måter. De alternative ildstedene som da oppsto fikk på kort tid en stor tilhengerskare. Motkreftene opprettet diverse røykfiltersystemer, men faktisk ble ingen av disse oppfattet som troverdige av andre enn de mest norskofile blant urbefolkningen.
I indianernes egne rekker dukket det opp forunderlig nok opp en haug selvutnevnte eksperter og meningsbærere. Det disse hadde til felles var en slags automatisk refleks der rykninger i hjertesiden av kroppen fikk dem til å se på omtrent alt det de egenrådige og modige kom med av røyksignaler som kjettersk. Her snakker vi om kjente personligheter som for eksempel XLarge Yellow. Han hadde en fortid som villig storbålstarter, men ble arrestert med ryggsekken full av tennveske, før han fikk satt det hele ut i livet. Likeledes en Rear-wind Woodvalley, som stadig stilte med selvpåført fuktig lendeklede. Smått legendariske Will-not-rikk Southerlinn, leder av “Human? – vet ikke!»-forbundet. Og selvsagt den avdankede Squawen Holy-Mary Daughter of Simon, hos hvis rødt ildvann virket å være fast følge – for å nevne noen.
Til å begynne med hadde alle store røyksignalbål egne sidegruer, der alle var velkomne til å slippe ut litt damp. Imidlertid viste det seg raskt at sidegruene i mange tilfeller helt tok luven fra hovedrøyksignalene. Ja, eller i verste fall viste seg å inneha større innsikt, bedre formidlerevner eller et videre perspektiv. Grue etter grue ble således murt igjen, i et desperat forsøk på å beholde ensrettingen på røyksignalfronten. Heldigvis for folket slo dette feil, og en rad private ildsteder dukket opp. Man kan si at disse sammen documenterte en resetting av en humant riktig måte å formidle kunnskap om samfunnet på!
Interessant nok fant mange av urinnvånerne det formålstjenlig å nesten manisk elge seg innpå debatten, ofte ved hjelp av den spesielle trollveden. En ved man som regel bare var i stand til å finne etter lange opphold i den venstre delen av skogen. Elgingen avstedkom et salig renn av ymse påstander og raljeringer. Blant de mer utholdende her var røyksignalsignaturer som «Burnt Naked-stad», «Dudewhereismybrain?», «Duste-mia», «Frank The Second-ass one», «Grumset Brus», «Hollow», «Life», «Ljomar Frykteleg», «Stut Korpulent», «Super-du-som-jeg?», «The Illibereralist» og «ZinnZvak». Mer sporadisk kunne man oppleve andre, som offisielt aldri ville innrømme at de fulgte med på slike angivelig høyreblåsende røyksignaler, diskutere hvordan lese signalene der uten å etterlate spor. Og gikk ikke det, måtte i alle fall tilskudd til fyringsved for disse forskrekkelig egenrådige ildstedene minimeres! Eller kanskje løsningen var å få fellesrådet for «Enige Ugh’ere» til å kriminalisere en hver kritikk av de nyankomnes indianerødeleggende kultur?
Urbefolkningen hadde sin egen formidlingssentral, kalt Nasjonenes Røyksignal Kanal, der alle pent måtte bidra med en stor flintstein, et dugelig ildstål eller en favn stry to ganger i året. Lederen hadde dagsleiet sitt plassert godt til venstre i tipien, og fikk en vanvittig stor haug sølvrevskinn i året for å ensrette signalene. En av oppgavene han imidlertid delegerte til en nærmest satanisk underavdeling var å infiltrere ulike sidegruer via uriktige avsendersignaturer og forsøksvis forurensende røyksignaler. Satirisk nok slo disse signalene etter hvert sterkest tilbake på dem selv, uten at noen maktet å se humoren i det hele.
De innvandrede mennene nektet forresten ofte å hilse på Squawer som ikke sto med lua i hånden på nordmenns vis. Og de av disse som heller ikke fant seg i et godt, gammeldags «kveit-haill» ble selvsagt betraktet som annenrangs vesener. Merkelig nok eksisterte det også norske kvinner som nektet å hilse på indianere. Stammerådet mente selvsagt at slik oppførsel var helt i orden. Den norske kulturen var tross alt mer spennende og verdifull enn den stakkars indianske! Det hele dreide seg til syvende og sist om å vise ettergivenhet og respekt for de nyankomnes skikker. På den måten ville de nemlig enda fortere tilpasse seg urbefolkningens levesett.
Forunderlig nok var det en stor Squaw som lenge virket uangripelig. Under en kjent indiansk seremoni, som involverte smiing av hymens lenker, oppholdt hun seg lenge i en såkalt «Stakefri sone». Imidlertid fikk hun, nesten uforskyldt, i seg noe lokalbrygget ildvann – og forandret karakter tvert! Etter bare åtte-ti raske stavtak endte hun ute på prærien i et hvetefelt der hun i full offentlighet staket ut kursen på en nesten barnlig måte. Da hun nokså hastig forlot seremonien oppdaget man at hun, muligens i vanvare, også hadde satt seg på en sekk matvarer fra handelsstasjonen. Innholdet hadde blitt flatklemt og presset utover til nærmest en flat skive deig, med kjøtt, ost og tomat oppå. Siden gjestene fremdeles var sultne endte de med å steke hele sulamitten ved nærmeste ildsted, med en viss suksess. Mange år senere skulle en bedrift i de innvandredes opprinnelsesland starte masseproduksjon av retten. Den ble til og med oppkalt etter den store Squawen, og fikk navnet Grandi-dåsa.
Kravet om husmannskost i alle sammenhenger ble etterhvert satt frem. Meieriprodukter skulle komme fra kyr som under melkingen hadde stått med hodet vendt mot gamlelandet. Mens budeia leste høyt fra Ibsens samlede verker. Dessuten skulle både lutefisk og gamalost ha egne hyller hos landhandleren, adskilt fra annen fødevare. Og viktigere enn alt var at maten aldri måtte være laget slik de gjorde i Haram kommune på Sunnmøre. Der gikk grensen! Ytterst i havgapet, men like vel. Haram holdt man seg unna.
Var maten derimot laget slik gamle Harald Hareskår gjorde, var alt bare fryd og gammen. Det var nemlig kokken som kunne lage mat, det! Hans spesialitet var alt fra grisen, særlig det som hadde med bacon å gjøre. Talefeilen hans gjorde at langt fra alle oppfattet at det var «Harald» han presenterte seg som, og mange land sliter den dag i dag med ettervirkningen av dette. Men forretningsideen hans spredde seg med tiden til en rekke land, der de foretok en slags sertifisering av mat laget på Haralds måte.
Utvandrede nordmenn hadde en lovmessig bagasje med seg, som de etter beste evne forsøkte å innføre hvor enn de dro, nemlig Maria-lovene. Kjente skriftsteder som «Vend det andre kinnet til», og «Gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg» var hovedelementene i denne. Utrolig nok var ikke alle indianerne interessert i dette fremmedartede tankesettet, og til å begynne med ble Maria-lovene i grunn derfor bare virksomme i svært norskdominerte områder.
I blant hendte det at de utvandredes barn viste tendens til å ta for mye etter det indianske samfunnet, og kanskje til og med ta opp i seg verdiene derfra. Da var løsningen klar: Barna ble sendt til Norge for skolegang. Der fikk de hver sin madrass, og måtte under tvang og mishandling lære seg Margrethe Munthes samlede verker. Skrevet med gotisk skrift. Utenat!
Under nyttårsfeiringer og andre datoer med store folkeansamlinger var det vanlig at skandinaviske menn stimlet sammen rundt innfødte kvinner, og utsatte dem for en av skikkene hjemmefra. Her snakker vi om den fryktede leikarringen, der særlig Springar og Vossarull spredde skrekk og prestasjonsangst i lokalbefolkningen. Å bli bydd opp av en dansekåt, knestrømpekledd Ola Lutefisk var utvilsomt traumatisk. Heldigvis ble begrepet #BringHerToo innført, slik at kvinner kunne få med seg fler fra spinnesiden inn i ringen.
De utvandrede norske ungdommene gjorde rett som det var opprør mot stammepolitiet og andre myndighetspersoner. Det ble rapportert om den typisk norske måten å vise motstand på: Skråblikk og oppgitt hoderisting, og det til og med uten å stå med lua i hånden! Samfunnet var maktesløse mot en slik kultur, og de skolerte endte med å foreslå økt innsats fra indianerne på integreringsfronten. Dermed poppet det opp en hel haug fritidstipier, klubbet gjennom av 68 drømmefangerbrukere. Avmålte skandinaver responderte med enda mer tilbaketrekning, så man kan i etterpåklokskapens lys se at også denne metoden slo feil.
Det tre elementene Bibelen, Snorres Saga og Den norske Almanakk dannet fundamentet for de utvandrede. Dessverre var det en sterk fraksjonsvirksomhet nordmenn imellom, som gikk på hvordan det hele skulle fremføres. Majoriteten holdt på at det kun var bokmål som dugde, i og med at en fra Sunndalsøra hadde vist seg å være en ordentlig tradisjonalist. De lå i heftig strid med nynorsktilhengernes Ski og Akeklubb, som alltid fremholdt at de ventet på den tiende skismøreren. Ingen av disse to anerkjente derimot den samnorske dialogen som de norskættede kultur-berikerne fra Ammerudlia forsøkte seg på! Ja, konflikten viste seg å være tidløs, og pågår den dag i dag.
Den indianske toppsquawen var som regel til stede ved avslutningen av Mikkelsmess, og talte varmt for den oppbyggelige innflytelsen de norske hadde hatt på samfunnet. Dette gjorde hun uten å reagere på at de norske kvinnene satt ved siden av sine menn, ja selv på første rad forekom dette. Heldigvis hadde man også det symbolske stammeoverhodet som på et nærmest kongelig vis minnet alle på at indianere tross alt hadde utvandret fra så vel Grimstad som Smøla og Indre Billefjord.
Et av de innslagene som spredde frykt blant urbefolkningen var nordmennenes rakfiskmage. Som følge av matkulturen ble disse ofte observert med oppblåst buk, og tarmer full av gass. For å om mulig hindre disse nærmest eksplosive gassutslippene i store folkemengder stilte myndighetene opp blomsterkasser fulle av gardenia og fresia, tett i tett rundt torg og plasser. Her skulle urfolket beskyttes! Å begrense tilstrømmingen av rakfisk-folket ble av stammeledelsen derimot sett på som diskriminerende. Og var det ikke tross alt bare snakk om tid før pemmikan ble den foretrukne matretten også blant nordmennene?
Dessuten var det jo så mye som fungerte bra, og husk at langt fra alle de norske innvandrere var like ille! Ja, tenk på alle de spennende matrettene skandinavene introduserte. Både lutefisk, surstrømming og frikadeller var god knall. Ikke å forglemme alle de norske Pølsebuene! Og hva med det ofte hørte utropet «Alltid drikkbar»? Det beskrev tross alt den allesteds nærværende karsken på en utmerket måte.
Det siste var noe av det restene av det indianske folket etter hvert trøstet seg med, bak reservatenes piggtrådgjerder. Mens de mimret om Bisonfondet, som en gang hadde utgjort verdens største bisonflokk. Og skulle være en slags sikring av stammefolkets alderdom. Men det var før nedslaktingen, det blodige resultatet av at skandinavene ble i overtall. Etter hvert viste det seg nemlig at mange av de nyankomne enten var ute av stand til å bidra med bisonrøkting, og ei heller ville la seg synke så dypt at de måtte spa bisonmøkk. Eller rett og slett mente at det var de uvanetro indianernes ansvar å utstyre alle nyankomne med penger, en tipi beliggende i et dalsøkk der norsktalende var i flertall, og komfortabel henting av den norske restfamilien. Slike gjenforeninger medførte merkelig nok ofte til at tipiene ble i minste laget, og at det derfor måtte en dugelig wigwam til i stedet. Alt dette på bekostning av det nevnte fondet, som til slutt var en saga blott.
De indianske stammelederne nektet for at noen av dem kunne ha ant at det ville ende slik. Likeså hadde omtrent ingen advart dem. Og dersom de likevel hadde gjort det var det med for høy stemme, med feil dialekt, eller så hadde ikke varslerne sittet på riktig side av ildstedet. Da opprøret endelig kom ble det helt andre tider. Men det er en helt annen historie…