Klimaopportunistiske partier som MDG, Venstre og SV har sammen med de klimaaktivistiske organisasjonene alle det til felles at de vil angripe og til slutt legge ned norsk oljeindustri så snart de klarer.
Det må de selvsagt få mene, men dessverre bygger de dette på en åpenbart selvskadene og direkte nasjonfiendtlig mangel på forståelse om at de på denne måten bare vil bane vei for mer miljøfiendtlige og mer utrygge oljeprovinser ute i verden i stedet. For verden vil selvsagt ikke slutte å etterspørre olje fordi noen bortskjemte borgerbarn i Norge ser sin ære og sin makt i å underminere grunnlaget for alle velferdsgoder de (foreløpig) nyter i stort monn.
Det tragiske med dette uvitende og uansvarlige ønsket om å rasere norsk oljeindustri er at dette i en global sammenheng dessverre ikke bidrar verken til klima- eller miljøforbedringer – bare ensidig skader norsk industri og samfunnsøkonomi mens verden ikke kunne bry seg mindre.
Verden misunner Norge
Dagens petroleumsskattemodell sier at av inntekt fra sokkelvirksomhet skal det betales alminnelig selskapsskatt, som i 2018 var 23 prosent. I tillegg skal det svares særskatt av virksomheten. Denne er begrunnet i de spesielt gode fortjenestemulighetene ved sokkelvirksomhet (grunnrenten). Satsen fastsettes i Stortingets årlige skattevedtak, og er i 2018 på 55 prosent. Sokkelselskapenes marginalskatt er derved 78 prosent. Alle som har jobbet med oljeforvaltning vet at hele den siviliserte oljeproduserende verden misunner Norge denne fabelaktig gunstige skatteposisjoneringen, som selv de største og grådigste internasjonale oljeselskapene har måttet tilpasse seg.
Les også: Norsk olje og gass bekymrer seg for industrien etter AUFs oljeseier
Økonomisk landssvik
Det begynnende angrepet på petrolumsskattemodellen er nært økonomisk landssvik.
Verre er det derfor at de nevnte partier ikke bare vil legge ned oljeindustrien, noen har også vedtatt i sine programmer at de vil fjerne denne norske petroleumsskattemodellen. Dette røper enten a) en så fanatisk klimanaivisme eller b) en så utrolig historieløshet at begrepet økonomisk landssvik begynner å ringe i det fjerne: Takket være den tidens kloke og framsynte politikere ble det i 1975 nemlig vedtatt en egen lov om petroleumsbeskatning (petroleumsskatteloven) der staten i praksis garanterte for 78% av feltutviklingskostnadene – men også at man ville høste 78% i samlet skatt der feltene ble lønnsomme.
Dette gjorde man ved å skille mellom den tidens alminnelige selskapsskatt på fortjeneste (28%) og en særskatt på 50%, dvs. en marginalskatt på totalt 78%. De samme 78% gjelder i dag, men nå justert mot redusert alminnelig selskapsskatt, som i 2018 var 23 prosent, slik at særskatten dermed nå er 55%.
Utlagt: Selskaper som borer tørt og ikke kan utnytte en lisens får 78% av sine utgifter refundert av staten. Hvis de derimot har lykken med seg og kommer i skatteposisjon får man de samme 78% i samlet skatt (med en viss justering for et mindre fribeløp, men hovedbildet står fast).
For at staten skulle høste maksimalt av sin oljeproduksjon på denne måten valgte man altså å ta en kalkulert risiko innledningsvis (refusjonsordningen ved feilslåtte prospekter). Ikke mange vet dette, men først i 1998 gikk staten break even på inntekter mot utgiftene man tidligere hadde satset på feltutviklingene. Men derfra skiller vi oss dramatisk fra alle andre oljeland: Mens f.eks. UK som har kjørt etter vanlig selskapsbeskatning ikke har 1 pund «på bok» etter 60 år med stor oljeproduksjon, har Norge nå over 9.000 millarder kroner i sitt oljefond.
Les også: BI-professor mener nordmenn ikke «fortjener alle pengene» i oljefondet. Vil gi dem bort
Fordi man altså allerede på 1970-tallet tok en genial beslutning om å balansere risiko mot skatteoptimalisering: Man hadde et overordnet mål om å sikre at Norge beholdt den økonomiske kontrollen over de veldige verdier man antok kunne komme i tiårene framover. Det geniale i denne loven var at man tok et grep som skulle hindre Norge i å bli enda et navn på listen over oljeproduserende land som de store oljeselskapene etterlot uten «pæng på bok» som tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen sa det.
Hvor har de grønne ignoranter fått sine selvskadende skatteideer fra?
Klimaaktivister og andre oljeamatører vet dessverre ikke at utviklingen av den modne norske sokkelen og tilhørende avanserte kunnskapsnivå rundt leting og utbygging har redusert statens opprinnelige risiko betydelig siden grunntanken om statens refusjonsgarantier ble nedfestet. Derfor slår de nå helt feilaktig rundt seg med at risikoen er blitt så stor at man må fjerne statens ansvar i denne sammenheng.
Og hvis vi tar et par års tilbakeblikk ser vi at disse feilslutningene typisk kommer fra et lite knippe «forskere» – uten skikkelig oljekunnskap – men med desto klarere slagsider mot tilhørighet til MDG, SV, og Venstre.
Et eksempel er forsker ved Institutt for rettsvitenskap ved Handelshøyskolen BI, Per Espen Stoknes, som i 2017 stilte til valg for MDG. I et oppslag i TU i januar 2017, hevder han at norsk oljenæring undervurderer to risikoaspekter i virksomheten sin: Klimarisiko og etterspørselsrisiko. Dermed havner i klar konflikt med en rekke ansvarlige organisasjoners estimater om framtidige oljebehov, f.eks. IEA som i 2017 la til grunn at over 40 prosent av verdens energiforbruk i 2050 fortsatt vil være fossil i et togradersscenario. Som i praksis da vil sikre at en kontinuerlig seriøst drevet norsk sokkel vil fortsette å være en garantist for statens inntekter i mange tiår til videre – i stedet for at mer lurvete oljeregimer ute i verden drar av med den samme fortjenesten.
Stoknes kjenner tydeligvis ikke disse forholdene når han lanserer sine norske sokkelraseringsplaner i TU (evt. er det en grov forskerfeil å ikke relatere sine påstander til de mest gjeldende markedsanalyser), og han tillater seg derfor også å hevde at norsk oljebransje bør reorientere seg i retning av å maksimere avkastning på eksisterende felt, og minimere eksponering mot nye felt, herunder at Statoil snarest mulig må selge seg ned i alle slike felt. Da er det fremdeles mulig å få en bra pris, gitt de scenariene vi ser nå med voksende klima- og etterspørselsrisiko, sier Stoknes i artikkelen. Typisk nok sier han dette i den perioden da oljeprisen var nede i en midlertidig bølgedal, men som god klimaalarmist som bare ser temperaturen stige i all framtid uten å vite hvorfor han tror det, framskriver han like lett lav oljepris ad libitum: Han synes å mene at man må komme seg ute så raskt som mulig før oljemarkedet blir verre og verre. Det skulle blitt noe til oljeforvaltning her til lands dersom slik øyeblikksopportunisme hadde rådet blant våre store oljestrateger for 40-50 år siden – og i alle kortere nedturer i disse årene!
Stoknes ser f.eks. ikke forskjell på allerede planlagte (og kostnadskalkulerte) feltavviklinger og egne fantasier om «nye risiki» han selvsagt ikke klarer å presisere til mer enn, ja nettopp «risikoaspekter» (sic!).
Skal historieløse klimaignoranter klare å undergrave vår funksjonelle drifts- og skatteforvaltning?
HITTIL har staten lykkeligvis signalisert stødig til oljeindustriens risikotakere at man akter å videreføre vår forutsigbare og grundig konsekvensutredede forvaltningsstrategi og skattemodell. Som har gjort norsk sokkel til den mest vellykkede og minst miljøfiendtlige oljeprovins i verden.
Stoknes får i denne artikkelen likevel støtte av daværende oljeanalytiker Thina Saltvedt, som i sin tid som «oljeanalytiker» bl.a. utmerket seg ved å ikke forstå noe av det hun snakket om ifm. bæreevne og faktiske miljøkonsekvenser ved amerikansk skiferindustri. Hun bet åpenbart på alt som ble levert fra lobbyistene på det området, og leverte det som «sannheter» i norske medier – til tennerskjærende gnissel fra dem som virkelig kan oljens maktspill. I sin nye jobb i Nordea får hun imidlertid utfolde seg mer som uansvarlig grønn olje-synser, og synes dessverre å få selskap av stadig flere i denne varianten av snake oil klimabusiness.
En rekke medier gjennomskuer imidlertid ikke folk som Stoknes og Saltvedt og lar dem få utfolde en realitetsfjern og destruktiv holdning til norsk oljenæring og dens samfunnsbetydning samtidig som man glatt avviser de globale framtidige energioversiktene og -behovene. Problemet er at denne uvitende uansvarligheten er annammet og lagt inn flere partiers politiske programmer nå, med «forskergaranti» og «analytikergaranti» på at det er «altfor fa’li» av den norske stat å fortsette å oppføre seg slik at man faktisk har penger igjen på bok fra oljeeventyret – og ikke lar seg rundstjele av internasjonale storkonsern som andre oljeproduserende land gjør. Det mest parodiske i denne klima- og miljøforvirringssalaten er at de mest skadelige utspillene for landets enker og faderløse nå kommer fra de miljøene som opprinnelig skulle forsvare dem: Venstresiden.
Jfr. at det fabelaktige Sverdrup-feltet (ikke minst miljøteknisk ifht. alle andre offshorefelt rundt om i verden) som nylig kom i gang, er designet og satt opp til å levere enorme verdier til det norske samfunn de neste 50 år. De grønne oljeignorantene lar likevel ikke sin totale mangel på bransjekunnskap og forvaltningsforståelse hindre dem i å starte et angrep også mot selve nøkkelen til den norske økonomiske framtid: Vår geniale petroleumsskattemodell.
Jeg ber de som ønsker å opprettholde en ansvarlig og kyndig holdning til norsk oljenæring og dens faktiske rolle og betydning for miljø- og samfunnshensyn, å ta et kritisk og nøye blikk på hva de nevnte personer og partier kan være i ferd med å stelle i stand hvis de ikke stoppes av velgerne i tide.