«Det eneste som fikk blodet til å røre sig i oss alle på en gang nær», skrev filosofen Peter Wessel Zapffe i essayet Hvorfor jeg ble så flink, «var befalingen om å læse og skrive landsmål under trussel om forspildt eksamen. Hadet mot Garborg og Vinje smittet over på Wergeland og Ibsen. De sto alle på makthavernes parti, og de hadde i skummelt ledtog med makthaverne skrevet vanskelig for å gi dem våben til undertrykkelse. Det lykkedes læreren på kortest tid å vende enhver mulig interesse for det vi nu kalder ‘skjønlitteratur’ om til avsky, ja, til en cementgrå, dødstrett motbydelighet. Den almindelige ødelæggelse av iver og arbeidskraft bredte seg i de fleste lag.»
Zapffe vansmektet under kateteret i utkantene av Norge. Nå heter arbeidsmarkedet internasjonalisering. Europeiske språk har lenge kvalifisert for fremtiden. Nynorsk kvalifiserer ikke til noe som helst. Men fortsatt mishandles ungdommen med nynorske språkrør fra de innerste daler og fjorder. Tjuefem prosent dialekt uten praktisk betydning påtvinges oss i folkekanalen NRK. Alt mens europeiske språk vansmekter i skolene mer og mindre som valgfag. Bondekultur og venstrepolitikk lever utdødd i beste velgående.
Det fins også andre grunner til at elever avskyr skolenorsk. Dannelsesterrorisme mellom permer: Engelbretsdotter, Dass, Kingo, Wergeland, Welhaven, Bjørnson, Garborg, Ibsen, Skram, Hamsun, Undset, Duun, Øverland. I kronologisk tortur med renessanse, klassisime og seinklassisisme, barokk, førromantikk og romantikk, realisme og naturalisme, nyromantikk og nyrealisme og modernisme synker ung litterær interesse hen i apati og fortvilelse.
EU, det vil si europeiske demokratier, har i årevis blitt smuglet inn bakdøren til landet. Eller omvendt om man vil. I perioden har de samme politiske regimene slått hoveddøren opp på vidt gap for «eksotisk» flerkultur. Bør ikke Sayyid Qutbs «Milepæler» snart føyes til litteraturlistene i norsk skole sammen med Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa»; Innvandring, islam og Vesten? Med «Tusen og en natt» som anslag og Ali Baba og hans førti røvere på farta.
«Fra denne barndommens uforglemmelige have», skrev Zapffe, gikk de da ut i verden, ”snørr-og skittunger, lømler og svinepelser, som siden er avancert til miljøskadde barn. Ikke alle, forresten, bare de som skjønte, mente og vilde noe. De andre fandt sig før eller siden til rette som velferdsbefordrende ledd i det kommunale stoffskiftet, kulturbevarelsens flyttebyrå eller i kjødets blotte vedlikehold. De lykkelige som ikke aner hvilke varige mén de har gått glipp av…»
Blir vi ikke alle gagns menneske nok uten sidemål og litterære perioder til overmål? Jo, derfor sett Ivar Aasen på tilskuerbenken. Styrk bokmålsfaget og de europeiske språkene. Få inn litteratur i skolebøkene som ungdommen kjenner seg igjen i. Lars Saaby Christensen i utvalg. Saftig og god! Passe rå! Morsom og spennende! Tenksom og engasjerende! Ung og sårbar.
Ungdommens tid er i dag! Skap leselyst og engasjement først, så finner nok skolehverdagens hormonelle krumspring berøringspunkter i den lødige litteraturen etterpå. Sammenlign Dolly og Donald med Nora og Helmer. En god begynnelse, ikke sant? For det gløder jo ikke akkurat hamsundsk på jernet av ibsenske tekster. Hadde ikke Nora hatt en scene å vende tilbake til, akkurat som Dolly slamrer med dørene år etter år, ville den gamle anarkisten kanskje blitt en ubetydelig kaffedrikker utenfor Grand Cafe.