I mange år har det vært en debatt om norsk energi- og kraftpolitikk. I grove trekk handler det om norske kraftpriser skal utliknes mest mulig med de som finnes i resten av Vest-Europa, eller om Norge skal isolere seg i større grad. Hvis det norske kraftmarkedet ikke integreres fullt ut, vil kraftprisene i Norge ligge lavere enn på kontinentet. I det minste inntil sol- og vindkraft når et konkurransedyktig nivå og volum.
Norge er i en helt annen situasjon på energisiden enn resten av Europa og EU. Norge har et overskudd av energi, mens EU har et underskudd. Norge vinner på høye priser, EU taper. Slik er det også når det gjelder fisk. Disse motsatte interessene når det gjelder energi, gjør også at EU-tilpasningen er spesielt sensitiv på dette feltet. Og i disse dager er dette et sentralt spørsmål når Stortinget diskuterer om Norge skal underlegge seg EUs energireguleringsbyrå ACER.
Industri Energi med effektiv kommunikasjon
Fagforeningen Industri Energi har laget en liten video om strømkabler til utlandet som har blitt spredt ivrig på sosiale medier. Videoen starter med spådommen om at «strømprisene i Norge vil dobles frem mot 2030. Regjeringen ønsker å øke strømprisene i Norge. Dette vil de gjøre ved å bygge utenlandskabler som innebærer at vi importerer høye kraftpriser fra det europeiske kraftmarkedet.»
NVE og regjeringen hevder strømprisene knapt vil øke i det hele tatt med nye utenlandskabler, men Industri Energi henviser til det Internasjonale energibyrået (IEA) for anslagene om høyere strømpriser.
«Det norske kraftsystemet er robust, og vi har allerede mer enn nok kapasitet for å gi oss god forsyningssikkerhet. I dag er det Statnett som har ansvaret for vår forsyningssikkerhet og strømkablene til utlandet. Men dette vil nå endres,» sies det i videoen. «Regjeringen vil nå åpne for at private selskap kan bygge og drifte utenlandskabler. Dette vil gi staten mindre kontroll over vår strømforsyning. Statnetts inntekter vil reduseres betydelig og våre verdier vil overføres til private aktører.»
Budskapet fra Industri Energi er klart: «Nettleien vil øke, og det er du som vil sitte igjen med regningen. Vi trenger ikke flere utenlandskabler. Vi kan bruke vannkraften til verdiskapning her hjemme. Arvesølvet vårt må være fellesskapets eie.»
EUs energibyrå – ACER
Striden om utenlandskablene er knyttet opp mot et annet betent spørsmål som skal opp til avgjørelse i Stortinget 22. mars. Det gjelder Norges tilknytning til ACER, EUs byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter. I tilknytningen til ACER ligger det et krav utbygging av nevnte kraftkabler til utlandet. ACER-tilknyting kan også sees som et ledd i norsk innlemmelse i EUs energiunion.
ACER ble opprettet i 2009. Oppgaven er å koordinere de nasjonale energibyråenes arbeid med EUs energiunion. Av stortingspartiene er det Senterpartiet som i mest virkningsfull grad har frontet motstanden mot ACER. Men også Rødt, SV, MDG og KrF har på ulike vis vært kritiske. Høyre, Frp og Venstre er for. Som Klassekampen skrev i januar, er det Arbeiderpartiet som er det usikre kortet i denne saken. De kan vekte for eller imot.
I Aps stortingsgruppe er man positive. Der holdes den pro-europeiske partipisken høyt hevet, men det er opprør i fagbevegelsen og på lokalplan.
Motstanderne, blant dem store deler av fagbevegelsen, mener ACER er et skritt på veien mot EU-kommisjonens mål om å «integrere Norge fullt ut i unionens indre energipolitikk, skriver Klassekampen.
Motstanderne frykter at EU «vil få gradvis mer kontroll over hvor og hvordan norske kraftressurser skal utnyttes. Full integrering i EUs kraftmarked vil bety flere kraftkabler til utlandet og at Norge kan miste fordelen med billig kraft til industrien.»
– Hva Stortinget vedtar, må de stå for selv. Men vi har i hvert fall signalisert hva vi ønsker, sier Even Aleksander Hagen (Ap), fylkesordfører i Oppland til Klassekampen.
Hilmar Høl, leder i Sogn og Fjordane Ap, jobber selv ved Hydro Aluminium i Årdal. Høl er klar på at Ap må stemme nei til tilslutning til ACER når saken behandles i Stortinget i mars.
– Det vil være fullstendig galskap å avstå suverenitet over kraftressursene til ACER, sier Hilmar Høl til avisen.
Aps Espen Barth Eide har et dilemma. Han sier at partiet ikke har fattet endelig vedtak om saken og at spørsmålene vil bli grundig utredet.
– Jeg ville også vært kritisk hvis ACER betydde at vi ga fra oss suverenitet over kraftressurser og inntekter. Det gjør det, slik jeg forstår, ikke, sa han til Klassekampen i januar.
Motstandens kraftsentrum
Det har vært i miljøene rundt Senterpartiet at den mest markerte motstanden mot integrering har funnet sted.
Resett har snakket med leder i AgriAnalyse, Christian Anton Smedshaug, om hans syn på byggingen av flere strømkabler til utlandet og på tilknytning til EUs energibyrå ACER. Smedshaug har skrevet flere bøker om norsk og internasjonal økonomi og har også engasjert seg i Senterpartiet.
Smedshaug er klar på at en størst mulig del av energien bør gjøres tilgjengelig for norsk industri. Energien bør selges som varer og ikke som ren energi, sier han til Resett. Dette er et syn som også Senterpartiet deler.
– Hva dreier egentlig diskusjonen om utenlandskabler seg om?
– Det er rasjonelt med utenlandskabler innenfor den utveksling vi trenger selv. Så dette er ikke et argument for eller imot utenlandskabler. Det er et argument om omfanget og i hvilken grad vi skal ha mer enn det som er nødvendig for utveksling og fleksibilitet. Eller om vi skal vi ha kraft som en del av norsk eksportstrategi. Det er der det sprikende punktet ligger, sier han.
Smedshaug forteller Resett at det er to grunnsyn som står mot hverandre i denne diskusjonen. Det ene er at krafteksport er lønnsomt. Bak dette står kraftselskapene. Det andre er at krafteksport hindrer langsiktig industribygging.
Smedshaug er bekymret for at Norge gjør seg avhengig av krafteksport – som en råvare – slik vi også har gjort med oljen. Dersom kraftprisene skulle synke som en følge av teknologiske fremskritt på f.eks. sol og vind, vil det ramme den fremtidige økonomien hardt. «Da er kraften lite verdt, og vi står uten en konkurransedyktig industri,» sier han.
Men argumentet står seg selv om kraftprisene internasjonalt ikke synker, fortsetter Smedshaug. Det har vært et prinsipp i Norge at kraften skal foredles her i landet og selges som varer. En slik industripolitikk gir et fokus i samfunnet og et trykk på å finne kraftforedlende muligheter fremover og selge den kraften man måtte ha overskudd av til enhver tid. Det vil også legge til rette for en industriutvikling og langsiktige investeringer der utenlandske selskaper er sikre på at de kan få nok rimelig og ren kraft over lang tid.
Konkurransefortrinn
– Og siden Norge er i en energipolitisk særstilling i Europa med så store mengder ren kraft, så virker det lite fornuftig å anvende den for overgangen i Europa til en fornybar situasjon fremfor å gjøre den til et konkurransefortrinn for oss.
For over noen tiår må man regne med at sol og vind vil bli billigere og dermed fjerne noe av det norske konkurransefortrinnet, mener han. På en måte kan man tolke Smedshaug dithen at ved å hjelpe Europa, undergraver vi våre egne økonomiske interesser.
Smedshaug mener at en ren kortsiktig ambisjon om å selge kraften til den høyeste tilbyder, ikke er fornuftig. «Det er gjennom lange verdikjeder og industrialisering at et land blir rikt over tid. Den råvareavhengighet som krafteksport gir, er en meget sårbar økonomisk situasjon, som vi så senest med oljeprisfallet,» understreker han.
– Og det er en dobbel sårbarhet nå i en situasjon hvor du får en stadig mer avansert industriutvikling i den vestlige verden hvor de som blir hengende etter, kan risikere å bli det permanent. Så vi er helt avhengige av å opprettholde og videreutvikle vår avanserte industri fordi det blir mye større terskler i fremtiden for å etablere konkurransedyktig industri.
– Handler det om å bevare og videreutvikle kompetanse?
– Det dreier seg om opprettholdelse og videreutvikling av kompetanse. Vi har en industribase som er betydelig, men den er relativt liten i forhold til Sverige og EU, og fastlands-Norges handelsunderskudd er nå 243 milliarder kroner i året og har økt med 50 % på bare fire år. Vi begynner å gå mot kritiske nivåer i omfanget av industri i vår egen økonomi, sier han.
Kraftprisene i Norge har historisk ligget langt lavere enn på kontinentet. Kraftselskapene vil naturligvis ha høyest mulig pris. Men vi må «skille mellom kraftselskapenes kortsiktige interesser og de samfunnsøkonomiske,» sier Smedshaug.
Vi spør Smedshaug hva han mener om eventuell norsk tilknytning til EUs energibyrå ACER og det lovverket som i så fall vil gjelde.
– Jeg er imot det, sier han.
Smedshaug mener at Norge og EU har grunnleggende forskjellige interesser. EU er et underskuddsområde for energi og ikke minst på fornybar, noe som krever import. Norge derimot er et overskuddsland, ikke minst på fornybar, som kan ta store fordeler på smart regulering av energimarkedene for egen industri.
– Våre interesser er diametralt forskjellige, og EU har selvfølgelig interesse av å regulere vår kraft inn i sitt system. Men vi har ingen interesse av å la oss regulere inn i det systemet, avslutter han.
Den 22. mars vil det avgjøres i Stortinget om Senterpartiets, Smedshaugs, Norsk Energis og andres advarsler blir tatt til følge eller ikke.