Camino de Santiago er en samling vandreruter som leder fra flere land i Vest-Europa fram til Santiago de Compostela-katedralen i Nordvest-Spania. I denne katedralen ligger det, i henhold til tradisjonen, relikvier etter Apostelen Jakob.
Katedralen og byen har sammen med Roma og Jerusalem vært de viktigste pilegrimsmålene for den europeiske kristenheten. Den første kjente pilegrim var biskop Gottskalk i år 950 e.kr. Pilegrimsfarten var viktig gjennom hele middelalderen, men ble forvansket av perioder med pest og kriger. Ulike herberger og andre tjenester vokste opp langs de vanligste rutene.
Tradisjonell pilegrimsvandring var i ferd med å dø ut, men har de siste 30 – 40 årene fått et nytt oppsving. I 2004 var det ca 200 000 som vandret på El Camino, og antallet har siden økt.
Den spanske delen av pilegrimsveien ble oppført på verdensarvlisten i 1993.
Bratt læringskurve
Jeg la ut på min første vandring høsten 2007. Den franske landsbyen St. Jean Pied de Port ved foten av Pyreneene er det mest populære utgangspunktet for dagens pilegrimer. Herfra er det 800 kilometer til Santiago de Compostella. Følgelig var dette stedet å starte fra. Turen var en ren impulshandling, og som offiser i Forsvaret, riktignok Marinen, er det ikke uten en viss flauhet jeg må bekjenne at jeg gjorde de fleste feilene som gjøres kan. Samtidig ville jeg ikke vært dem foruten!
To uker ferie, nyinnkjøpte fjellsko, bomullssokker, alt utstyret en moderne pilgrim trenger – det var duket for katastrofe. Den kom. Pyreneene ble beseiret med godt militært pågangsmot. Hva er vel en skarve etappe på snaue tre mil og 1200 meter stigning? Riktignok blåste det stiv kuling rett i mot, men slikt tåler man. Undertegnede hadde bare glemt de siste syv årene bak en kontorpult.
Dårlig trent
Det viste seg at et 20 år gammelt marsjmerke ikke kunne oppheve tyngdekraften. Kimen til flertallige gnagsår var allerede sådd, og det ble bare verre. På morgenen dag fire følte jeg meg som Indiana Jones i Jakten På Den Forsvunne Skatten. Han skulle få litt kvinnelig omsorg, hadde vondt overalt, og endte opp med å peke på et sted på albuen som eneste sted det ikke smertet.
Jeg stavret ut fra Puente la Reina klokken syv om morgenen som en gammel mann, tross mine 43 år. De foregående dagene hadde jeg tviholdt på tremilsetappene, og fikk betale for det. Jeg var ikke alene. En hyggelig Amerikaner stelte beina mine kvelden før, leverte en høflig anmodning om å kaste det meste jeg hadde av remedier, kjøpe skikkelige greier, og ønsket meg god tur videre. Samme kveld kunne jeg bivåne hulkende ungjenter, og grupper som kranglet om videre framdrift. Kjøttsår på beina krevde sitt. Disse første dagene fikk jeg testet gamle ferdigheter med nål og tråd. Lommelykt i munnen inne på en sovesal med tyve personer kl fem om morgenen, penetrering av vannblemmer med grov synål, og ulltråd som ble etterlatt som en gjennomløpende veke for dreneringens skyld. Bare for å overleve en dag til.
Smerten gjorde godt. Kanskje en merkelig påstand, men noen ganger krever livet sitt, og hjernen trenger avkobling.
Omsorg mellom fremmede
For meg ble Caminoen nettopp det. Å sette det ene beinet foran det andre, skifte vekt, og gjøre det samme igjen – gjentatte ganger, krevde alt. Dagligdagse bekymringer og tanker ble irrelevante. Hvordan skulle jeg klare den neste kilometeren, for ikke å snakke om de neste tre milene? På den måten fikk hjernen fred, oppgaven var vanskelig, men enkel å forholde seg til.
I denne situasjonen møtte jeg medmennesker. Fikk omsorg, og kunne etter hvert gi omsorg. Samles rundt bordet til pilegrimsmåltider, vaske klær sammen på gamlemåten, sitte og lytte til en kakofoni av forskjellige språk, eller trekke seg tilbake og skrive ned noen ord om dagens inntrykk.
Nå er jeg tilbake, ti år seinere. Jeg skal gå de gjenstående femti milene fra Burgos til Santiago de Compostella. I skrivende stund er det fredag kveld. Jeg befinner meg på et flott herberge i Boadilla del camino. Plassen er optimal sett med mine øyne. Sentralt plassert i landsbyen, et flott hageanlegg med et lite svømmebasseng, rikelig med soveplasser i to store saler, en koselig restaurant under epletrær i hagen, og vennlig betjening. En tre-retters middag med en flaske rødvin på bordet koster hundrelappen. Det ene øyeblikket sitter du alene, minuttet etter babler du på skolengelsk eller tillærte tyske, franske og spanske gloser. Likhetsfølelsen er slående.
Dagen startet i Castrojeriz, en pittoresk landsby i Burgosprovinsen. Borgruinene på åsen over byen forteller en historie om kamp mot arabiske invasjonsstyrker for over ett tusen år siden. Rett vest for Castrojeriz går pilegrimsleden over et høydedrag som leder over i naboprovinsen Palencia. Tre pilegrimer endte sine liv akkurat på dette korte, men bratte veistykket. På toppen et det satt opp et kors til minne om en av dem. Det har en minneplakett, blomster, små hilsninger eller minneord, og ved korsfoten ligger skoene. Det blir nært, og jeg griper meg i å betrakte mine egne sko mens jeg står der. En påminnelse om livets forgjengelighet, og mannen som døde der så ut til å ha værtt langt yngre enn meg. Pilegrimsleden har mange lignende minnesmerker
Vandringsmannen finner roen
Klok av skade, og med en husfrue som har en fortreffelig evne til å helle en dose realisme i gammelt offisersblod, er det blitt en mykere start denne gangen. Gode joggesko, anti-friksjon sokker, små etapper til å begynne med, og tålmodighet. Det spanske landskapet i nord er vakkert, og det har unektelig sine fordeler å være i stand til å nyte det. Innimellom henger hodet som på en skøyteløper i nest siste ytre på 10 000 meteren uansett, men det trenger ikke å være slik hele tiden.
Jeg vil fullføre turen jeg startet for ti år siden. Foran meg ligger en evighetsslette, høye fjell og bratte nedstigninger. Spania byr på et strålende klima i september, sjarmerende landsbyer, stier, grus, stein og asfalt. Vindruer du kan nå fra stien kan du fritt spise i henhold til spansk lov. Dagens pilegrimsvandrere er ingen ensartet gruppe. Her finnes både religiøse og ateister, nonner og junkier, topptrente menn på sykkel og med mord i blikket, og pensjonister på gruppereise med fraktet bagasje. Eller utrente menn og kvinner som ser sitt snitt til å komme i form på en givende måte, og kanskje redusere midjemålet som bonus.
Godt og vel førti mil, og forhåpentligvis flere kilo, gjenstår.
Buen Camino
Alle fotografier er tatt av forfatteren