I boken ”Ære, lov og religion i Norge gjennom tusen år” ( 2011) skrev professor Arnved Nedkvitne: ”Norske myndigheter har satt seg som mål at samfunnet skal bli multikulturelt, der etniske nordmenn bare er en av flere etniske æresgrupper som praktiserer egne kulturtradisjoner innenfor rammen av statens lover. Samtidig skal samfunnet bli mer internasjonalt økonomisk, juridisk og byråkratisk. Dette skal skje uten at det tett integrerte norske statssamfunnet svekkes. Bare framtida kan vise om dette er en realistisk ambisjon.”
I boken ”Det internasjonale gjennombruddet (2017) skriver professor Terje Tvedt, etter å ha lest alle offentlige utredninger om innvandring og integrering frem til 2015: ”Konklusjonen av undersøkelsen er klar og entydig: Den norske stat fulgte i hele perioden en politikk som hadde det multikulturelle samfunnet som erklært ideal og mål. ” Alle kulturer skulle behandles likt.
Hvordan kan dette forklares når man vet at flerkulturelle stater stort sett fungerer dårlig? De er preget av sosial uro, vold og mangel på demokrati. Det er de relativt homogene nasjonalstatene som har oppnådd de beste resultatene når det gjelder utvikling av demokrati og velferd for befolkningen.
Omdanningen av Norge fra en tilnærmet homogen nasjonalstat til en flerkulturell stat har sammenheng med internasjonale ideologiske strømninger i tiden. Multikulturalismen ble en ideolog, understøttet av humanisme og liberalisme. Globalismen bredte seg, og nasjonalismen kom i vanry.
En del av våre samfunnsvitere tok til motmæle og la frem forskning og fakta som belyste skadevirkningene av masseinnvandring. Men den offentlige debatt ble dominert av politikere, akademikere og mediefolk som støttet en liberal innvandringspolitikk. Mange av dem møtte meningsmotstanderne med karakteristikker som ”rasist”, ”populist”, ”uakseptabelt menneskesyn” o.l.
Ideologiske skylapper, faktafobi og intellektuell uredelighet fikk utfolde seg. For noen gikk sjikanen på helsen løs. Andre opplevet at deres meninger førte til negative reaksjoner fra arbeids- eller oppdragsgivere, og mange flere unnlot å ta del i debatten av frykt. Dermed har de politiske myndighetene ikke fått det best mulige grunnlag for sine vedtak.
Et eksempel på intellektuell uredelighet er påstanden om at det ikke finnes ”norske verdier”, bare universelle. Poteter og epler som er dyrket i Norge, kaller vi ”norske poteter” og ”norske epler” selv om de samme sortene dyrkes i andre land. ”Norsk” er ikke det samme som ”særnorsk”. Slike forsøk på å endre språket for å tilpasse det til en bestemt ideologi, er uredelig.
Hvor er konsekvensanalysene?
I de siste førti årene er det lagt frem et stort antall offentlige utredning og planer om innvandring og integrering, men ingen samlet, bred konsekvensanalyse. SSB har foretatt befolkningsfremskrivninger og beregnet økonomiske virkninger, senest i Rapport 2017/31. Her er bl.a. anslått at inn- og utvandringen vil redusere den årlige realinntekt i 2060 med 47 000 2013-kroner pr. innbygger.
Brochman 2-utvalget fikk i oppdrag å vurdere i hvilken grad fortsatt høy innvandring kan komme til å påvirke samhold og tillit i Norge. I NOU 2017:2 skriver utvalget om befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring at ”et klart flertall har positive holdninger til innvandrere, men det er undersøkelser som tyder på at innvandring som fenomen skaper en viss uro i den norske befolkningen”.
Fra oppsummeringen siteres: ”Utvalget legger til grunn at det er mulig å opprettholde opplevelsen av tillit og samhold i det norske samfunnet, også under forhold med høy innvandring, men anerkjenner at dette kan være krevende. For å lykkes er to forhold avgjørende: Omfanget av innvandringen må være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeids- liv og velferdssystem, og nykommerne må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet. Det er også viktig at innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten.”
I en spørreundersøkelse i 2011 svarte 25 pst. at islam er en trussel mot norsk kultur. I 2017 mente 44 pst. at ”flyktninger og migranter utgjør en stor trussel mot Norge”.
Undersøkelser i innvandrertette strøk i Oslo viser at mange nordmenn føler seg som fremmede i sitt eget lokalmiljø. En mann med 20 års erfaring fra voksenopplæring i norsk og samfunnskunnskap for innvandrere uttalte: ”Det vi kan observere i typiske innvandrerstrøk i Oslo, er ikke et fargerikt fellesskap, men parallelle kulturer, ofte med vanntette skott i mellom.”
Vi har fått en betydelig sosial uro både i majoritetsbefolkningen og hos minoritetene. Det kommer til syne i offentlig debatt, hatefulle ytringer, sjikane, trusler og negativ sosial kontroll. Personer trues på livet og må ha politibeskyttelse på grunn av noe de har sagt eller skrevet. Ytringsfriheten er under press. Utviklingen burde ikke overraske noen. Innvandrere ønsker naturlig nok å bevare iallfall deler av sin egen kultur, mens majoriteten vil bevare og forsvare sin. Dette er sterke behov hos de fleste mennesker, og de lar seg ikke fjerne med hverken pisk, gulrot eller formaninger.
Det flerkulturelle prosjektet har ført til at vårt liberale demokrati er i ferd med å forvitre! Derfor er det nødvendig med en sterk begrensning av innvandringen. Da må norske myndigheter ha full kontroll med hvor mange og hvem som skal gis oppholdstillatelse. Asylordningen må legges om.
Det fremgår av Perspektivmeldingen, Meld. St. 29 (2016-2017) at ”Stortinget har gitt regjeringen i oppdrag å ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner for at disse i bedre grad kan bli tilpasset vår tids flyktningssituasjon.” Dette arbeidet må gis høyeste prioritet.