Navnet er Jens Kristian, Jeg bor på Grünerløkka og er en sløvstolt hipster.
Fra loftsvinduene i min åpne leilighetsløsning myser jeg ut på spirene til Paulus kirke mens jeg står og varmer den økologiske kaffemelken. Paulus får meg til å tenke på Notre Dame og brannen rett før påske; får meg også til å bli sint. Navnet de mobbet meg med på barneskolen: Jens Kristus synger mobbevers i hodet.
Jeg har skjegget til Jesus.
Men ellers tror jeg ikke på annet enn samtiden. Det er nå vi lever. Det er nå vi er smartest. Jeg bruker onkel Gustavs dresser. Halvt om halvt: enten vesten eller buksa. Vintage er både klassisk og moderne. En genial kombo. Gamle bygg og ideologier må ikke få like mye oppmerksomhet som det vi mennesker lever med og puster i. Vi er bedre enn fortiden. Må ikke ta den inn.
Hva er egentlig mer hellig med de spirene i Paris enn bærebjelkene i loftsleiligheten min? Hva om Paulus brant ned. Hadde det vært ok å bruke skattepenger på et så lite bærekraftig tiltak som å bygge den opp igjen? Da måtte kirken i så fall moderniseres. Har sansen for de forslagene som renner inn på Twitter der Notre Dame har fått et glasstårn. Står i stil med Louvre. Altså, det gamle spiret var jo ikke originalt engang. Bygd på, engang på 1800-tallet. Notre Dame bør se ut som en krysning mellom 2020 og 1120. Det er slik verden er blitt. Vi må ta inn over oss det nye.
Men så klart, Indie-Dame slik jeg ser hen for meg – med støpte betongrør i stedet for et gammelt tårn, litt som dem er blitt oppført langs E18 foran Bjørvika, det hadde vært noe. Faktisk så kunne jo rørene hatt dobbeltfunksjon, slik som de i Oslo, eksosen fra tunellene under Paris kunne ha sivet jevnt ut av dem, minnet oss på hvilken morderisk rase vi er. Litt sånn Mordor i Paris.
Det var jo bare pensjonister og trygdede som bodde her på Løkka før byfornyelsen. Nå har vi unge flyttet inn i sentrum. Løkka er litt som Shoreditch i London. Og det passer bra å bo her, det er kort vei til jobb. Bare å ta sykkelen i hendene. Skjønner ikke hvorfor ikke alle gjør som meg. Det mest bærekraftige er jo å bosette seg så nær jobben som mulig. Jeg jobber i partisekretariatet til MDG.
Jeg drikker kaffen i åtte slurker, slik jeg gjør hver morgen. Det er mitt mest konservative trekk, pleier jeg å si når mine regelmessigheter blir observert. Jeg har også skjorteknappene knept en høyde feil, men med tre åpne knapper på toppen. Under er det alltid en hampskjorte kjøpt på Scorpio, og over de begge en vest fra onkel Gustavs skap. Jeg holder fast ved noe i denne tiden der vi endelig løses opp. Hver dag nyter jeg å se at den falske sivilisasjonen som forsøkte å oppdra meg smuldrer.
Litt som Notre Dame. De søkkrike donerer til gjenoppbyggelsen ser jeg på Twitter. Men hva med mennesker i nød? Er ikke de verdt mer enn en gammel steinrøys i Paris? Jeg støtter tanken om at de milliardene som er donert til gjenoppbyggingen av en overtroisk kirke heller burde ha blitt brukt til å få inn flere flyktninger i Europa. Vi må legge fortiden bak oss. Og hvor mange drepte ikke vi europeere i korstogene? På tide å betale tilbake.
Selv har jeg sittet mange kvelder i bakken under Sacre Coeur over Montmarte i Paris. Men jeg holder mer av gressplenen og gresset jeg røykte enn den historiske steinrøysa bak meg. Det var utsikten og selskapet jeg gikk opp dit for. Ikke siden gymmen på videregående har jeg pustet så heftig. Fy faen, de rødvinsflaskene var tunge!
Det var da onkel Gustav døde at jeg flyttet til Løkka. Eller arva, som det også heter. På grunn av jobben i MDG fikk jeg lån til å renovere den gamle leiligheten. Jeg fikk dem til å slå ut alle veggene, men beholde mursteinen. Men altså, jeg sitter her i hjertet av Norge og filosoferer. Faktisk liker jeg disse to ensomme timene hver morgen. Det gjør meg til noe helt spesielt. Det er ikke mange som meg. Det er noe jeg fysisk poengterer med å ha to ikke matchende sokker på meg hver dag. Drar dem opp over dressbuksene så folk skal se det. Var en som kalte meg Birger med skjegg her om dagen. Må sjekke ut hva han mente med det.
Det er min tid, sier de. Jeg er på moten. Det er jo ikke bra. Jeg er indie, skal være et skråblikk på samfunnet. Og så har jeg endt opp i Oslo der venstresiden ikke bare har 60 prosent oppslutning, men der MDG også er tredje største parti på målingene. Jeg er i fokus for andre, ikke et plutselig skråblikk ingen andre ser.
Det er litt skremmende. Jeg medgir det. For det er et landskap jeg ikke har gått i før. Nå må jeg være med på avgjørelser som faktisk får konsekvenser. Ikke mye indie over det. Eller, det er jo independent da, på en måte. Bare det at å utbasunere en mening, det er hundre prosent selvstendig, men å måtte stå sammen med andre, i et flertall og være enig i at det er det beste, det lukter noe jeg ikke kan beskrive. Men det er jo til det beste. I hvert fall for meg.
Apropos det, leste et sånn økonomimagasin på en av nettavisene i går. Fy flate, mine 72 kvadratmeter er verdt fem ganger så mye som da onkel Gustav døde. Men så har jeg pusset dem opp da. Eller, ikke jeg, men polakkene som var her i tre uker.
Møtte forresten ei dame i går. På naboens pub. Er jo et jævla ironisk sted. Men kan ikke besøke Kafe 33 lenger etter at de gikk all Trump med det nye inventaret. Nesten så Tea Lounge next door er blitt infisert. Uansett, dama ville ha meg med på et opplegg. Jeg kunne få henne og den lesbiske venninna i seks måneder mens de sparte og lette etter en leilighet. Hun lesbiske kunne jeg ikke ta, kanskje røre litt, men jeg skulle få se på mens de hadde seg, så kunne jeg få hun jeg snakka med før eller etter, siden hun var bi. Jeg vurderer det. Men med den åpne løsningen her, alle vegger er slått ut, så blir det mye lyd om jeg ikke orker være med på orgiene. Vi får se hva jeg gjør.
Var forresten på fest med partiledelsen rett før påske. Må si jeg ble skuffa over hvor puritanske de var. Prøvde å få Lan på fanget. Men da var Trædal på pletten gitt! Å høre noen skjelle deg ut på sørlandsk med en myk talefeil er vanskelig. Jeg ville bare le, men måtte jo holde maska. Uansett, jeg forlot lokalet uten å lage noe fuzz. Fyren er jo utrolig streit med den navy-cutten. Ligner nesten han derre Resett-Luråsen. At han passer opp dama er jo greit. Jeg ville bare høre på surklelydene der inne. Faen, skulle jeg kanskje få barn en dag selv, tenkte jeg. Var et ærlig spørsmål. Sånn inne i hodet.
Men så sto jeg der på fortauet. Var jo heldigvis ikke langt til Naboens pub, ja det var da tilbudet kom. Var nok litt sårbar. Det uutholdelige er at jeg likte dama. Men så kom hun med det forslaget. Fikk hilse på kjæresten hennes og greier. Nei, det er bare å innrømme det; jeg ville ha henne for meg selv. Og ja: Jeg er så dum at jeg tror jeg kan overtale henne inn i et heteroseksuelt monogami i løpet av de seks månedene. Venninna kan jo bli et sånn hyggelig sidekick, sånn som i seriene på Netflix. Ikke at jeg ser mye på dem altså.
Man må tro på noe. Dette er dette jeg velger å tro på: At jeg kan få en bifil jente til å velge å være heterofil. Jeg velger å tro at det var en mening med at hun kom bort til akkurat meg. Hvis vi alle er litt Gud så kan vel det være min lille oppgave i verden, min miniapoteose. Jeg heller mot å tekste henne; be begge komme opp for å se på leiligheten. Jeg kan jo kjøpe slike japanske romdelere som de selger på Ikea. Ok, de tar ikke av for lyden da. Men jeg får jo bli med.
Herregud, det er ennå morgen. Påskemorgen. Jeg slukker sorgen i to ganger åtte slurker med to latte. I hodet mitt hører jeg den falske sangen fra en kirke der mesteparten av gamleklassen står. Vi er ti år gamle, synger Påskemorgen, slukker sorgen, slukker sorgen for evig tid. Bak oss er det glisne rader. Det var frivillig å være med. Fatter’n og mutter’n krangla hele kvelden over et skriv fra skolen. Det var opp til meg, sa de til slutt. Kompisene Kenneth og Bård skulle i kirka, så jeg sa de skulle undertegne.
Nå vet jeg ikke hva skal jeg holde fast i. Frihet i et fengsel, har jeg begynt å tenke mens jeg drikker mine to kaffekopper hver morgen. Seksten slurker. Birkelunden og Paulus foran meg. En mulighet til å ha sex hver kveld. Jeg bor i hjertet av Oslo. Men det er stille innenfor eksplosjonen utenfor. Jeg har stått opp tidligere og tidligere i det siste. Ønsker mer og mer av alenetiden før det sosiale. Det begynte med en time, er snart tre timer nå.
Det er noe jeg holder på å tenke frem. Noe jeg ikke kan nå, som om tankene er bak en mur. Jeg blir av og til ikke provosert av Paulus når jeg ser ned på hen, holdt på å si henne, etter slike tanker. Jeg kan tenke at et glasstårn midt inne i Notre Dame virker malplassert. Jeg får lyst på egne barn. Helst i går. Jeg får lyst til å takke nei til tilbudet fra de to damene. Jeg tar etter telefonen. Sveiper den åpen. Føler jeg har bestemt meg.
Paulus kirke klinger åtte ganger. Snart må jeg sykle til Tea Lounge for et viktig sosialt påskemøte. Hva skal jeg tekste? Jeg har mest lyst til å bli her. Bare se ut av loftsvinduene. Ikke ta valg. Ikke bestemme meg.