Black Panther er en storbudsjetts Hollywood blockbuster med ekstravagante effekter, solide skuespillerpresentasjoner og et underholdende plot som oppmuntrer til fortære store mengder popcorn mens du slår av hjernen din et par timer. Personlig synes jeg den er blant de bedre Marvel-filmene, dog ikke like god som det fan-service spetakkelet Avengers-filmene er. Og bare for å gjøre det klinkende klart innledningsvis: Jeg er klar over at kvalitetsvurderinger av film er en subjektiv øvelse. Om Black Panther er den beste og mest selvbekreftende filmen du noen gang har sett er det helt greit for meg – more power to you.
Men jeg må allikevel tillate meg å påpeke at jeg finner det høyst besynderlig og merkverdig at unge, tilsynelatende oppgående mennesker, påberoper Black Panther å være en av tidenes viktigste filmer. Viktigste? At den omtrent alene har validert og styrket alle mørkhudete mennesker i hele verden med sitt budskap er for meg et absurd utsagn og leder meg til å betvile dømmekraften til de som mener det. Videre mener jeg at det bør stilles spørsmålstegn til mennesker som hevder å være venstrevridde antirasister, men som kun ved inntoget av et helsvart superhelt-ensemble er i stand til å identifisere seg med, og projisere seg selv på, de. Hudfarge > budskap.
Når jeg lekte Batman som liten gutt var hudfargen hans langt ned på listen over attributter jeg fant beundringsverdig. Når jeg som sint og angstfull tenåring ble dypt beveget av Jules sin historie i Pulp Fiction var det ikke på grunn av hudfargen hans. Men snarere hvordan han tok et oppgjør med vedtatte sannheter om seg selv, selv om det var utfordrende og vanskelig. Påstanden om at representasjon er ensbetydende med demografiske variabler blir for dumt for mitt vedkommende.
Den andre tingen med den uhemmede skryten av Black Panther som forundrer meg er hvordan venstresiden har trykket den til sitt bryst. Har de sett samme filmen jeg så? Filmen der et nepotisk dynasti sitter på alle makt i et isolerende og dypt konservativt samfunn? Et samfunn styrt av tradisjoner og religion, og en skepsis til utenforståendes egnethet?
Har virkelig identitetspolitikkens inntog blitt så omfattende at svarte ansikter som selger svart stolthet trumfer det faktiske budskapet?