I antologien Ideologier og terror, (Dreyer 2011), definerer eksil-iraneren Mehdi Mozaffari, professor i islamske studier ved universitetet i Århus, islamisme slik: ”(…) en religiøs ideologi med en holistisk (helhetlig) forståelse av islam og med det endelige mål å erobre hele verden ved hjelp av alle midler.”
Nazisme og fascisme som totalitære trusler mot bestående samfunn i stor skala opphørte etter 1945. Det samme gjorde kommunismen etter 1989. Ideologier som kom til å begå de verste overgrep verden har sett; vesentlige årsaker til fremveksten av et samlet demokratisk Europa. Professor Øystein Sørensen avdekker i boka Drømmen om det fullkomne samfunn (Aschehoug 2011), hva som kjennetegner totalitære ideologier og spør: Er også islamismen totalitær? Ser islamister for seg verdensherredømme, der Gud har første og siste ordet når det gjelder deg og meg og alle samfunnsanliggender i stort og smått?
Islam er en religion med et gudsbegrep, med hellige skrifter, teologiske funderte trosforestillinger og ritualer. Islamisme derimot, er en politisk ideologi med mer og mindre systematiske forestillinger om hvordan samfunnet bør styres og organiseres, fremholder Sørensen. Islamister hevder at et hvert rettferdig og ideelt samfunn må være basert på sharia, et system av uforanderlige lover gitt av Gud.
Boka går først en runde med totalitarismen. Ut av krisen, kaoset, sjokket og brutaliteten som var første verdenskrig sprang fire nytenkende politiske bevegelser med hver sin særpregede ideologi: Lenins bolsjeviker i 1917, Mussolinis fascister i 1922, Hitlers nasjonalsosialister i 1933 og Khomeinis islamister i 1979. Disse tenkte stort. Verden måtte forandres ved å forkaste gjengse sannheter og tradisjoner, og gi rom for det perfekte samfunn. De skulle bestemme suverent over hva som er godt og hva som er ondt. De forsøkte å leke Gud.
Analyse peker videre på at man i dag finner så mange spesielle elementer i islamistisk politisk tenkning, at det er rimelig å snakke om et nytt historisk fenomen. Et ideologisk ønske om å gjenopprette gammel, ren islamsk gullalder. Det dreier seg blant annet om å forstå og i neste omgang bekjempe dominerende ideer, politiske, kulturelle og sosiale forhold i den ikke-islamske moderne verden. Og i forlengelsen av dette å fortolke islamske ideer slik at de kan anvendes på dagens moderne samfunn.
Den moderne islamisme tidfestes til etableringen av Det muslimske brorskapet i 1928. Et annet til dannelsen av det politiske partiet Jama’at-i Islami i 1941. Det store gjennombruddet kom med Khomeinis revolusjon i Iran i 1978-79. Sentrale ideologer som Hassan al-Banna, Sayyid Qutb, Sayyid Abu’l-A’la Mawdudi og ayatolla Ruhollah Khomeini uttrykker hver for seg totalitære innslag i islamismen. Men likhetstrekkene er så store at det er rimelig å snakke om en felles ideologisk strømning:
Renhet er et nøkkelbegrep i all totalitær tenkning. Derfor kan bare en islamsk stat være garantist for menneskelig velvære. Den vil strekke seg mot det samfunnet Muhammed selv etablerte; en sivilisasjon og kultur uten den minste tegn til feil, mangel eller ufullstendighet (Mawdudi). Muslimer tror ikke på det liberale demokratiet (Trond Ali Lindstad). Det islamske samfunnet vil bety rett og rettferdighet, frihet og uavhengighet (Khomeini). Det vil være resultatet av et opprør mot menneskelig herredømme i alle deres former; det vil frigjøre menneskene fra å tjene andre mennesker; gi dem frihet og fred og representere det eneste siviliserte samfunn. Den revolusjonære motstanden blant troende muslimer må ta to former, ifølge Qutb. Uavlatelig preken og fysisk avskaffelse av eksisterende sekulære institusjoner gjennom væpnet kamp, jihad, hellig krig. Den revolusjonære motstanden vil spre seg i den arabiske verden og deretter mot alle vantro og til slutt bli verdenserobrende.