Fornektelse, sinne, forhandlinger, depresjon og aksept. De fem stadiene av sorg. Flere aktører i MSM har tatt tunge steg inn i stadium to: sinne. Fremdeles er det spor av stadium en, i det «blogg» er et ord de gjerne sier i stedet for å spytte ut Resett. Jirde Ali omtalte for eksempel Resett, uten navn, som en blogg, i samtale med Ole Torp.
Utopi
MSM har to muligheter: Enten å gå tilbake til stadium en, eller å rykke frem i prosessen. Hvis de ikke går videre vil de miste den delen av leserskaren som evner å tenke kritisk, for nå har Dagbladet, NRK, VG, Aftenposten, BT og flere mindre medier og nettsteder vist frem Resett, og satt seg selv i en posisjon i forhold til dem. Gitt at det bildet de har gitt av Resett ikke holder (kloakk)vann, så vil de få et kjempeproblem i tiden som kommer.
Egeland er en av få som har rykket frem til stadium tre. Forhandlingene i stolen med Lurås foregikk på et helt annet mentalt plan enn den kosepraten Jirde Ali hadde med Torp. I alle forhandlinger er det i utvidelsen av perspektivet at løsningen ligger. Og forhandlinger drøyer; for det er et alvorlig anliggende å endre standpunkt. Det kan være en dyptgripende personlig prosess.
Depresjon er en del av den menneskelige natur, men tilstanden er så sykeliggjort at alt det potensielt helende ved den er underkommunisert. Men det var dette med den Ibsenske livsløgnen da. Det er piller og tenk-hyggelige-tanker som gjelder. Ikke: Hvorfor endte du egentlig her? Mange har selvsagt helt reelle, alvorlige psykiske problemer og lidelser som de ikke kommer videre fra. Men ordet angst er blitt dagligtale, er blitt noe man kan oppleve ukentlig. Hvor mange har opplevd virkelig angst?
Bare ved aksept kan man begynne en ny prosess. Men sannhet er ofte fortiet, og konsekvenser blir dysset ned, selv når selveste, endelig, SSB legger fremtiden til skue. Oslo er i ferd med å bli en ghetto i flere bydeler. Opposisjonen på Stortinget, ja ikke bare den – også opposisjonen i regjeringen – vil ikke være bad guys, vil ikke ta ansvar. Ansvaret er det Sylvi Listhaug som må ta.
La oss ta en kikk i kommentarfeltet på resett.no. Denne ligger under La oss snakke om Sumaya Jirde Ali og stemmene som håner oss:
«Wow, her var det mange amøber ja! Dere er vel oppgulp i Norges land som dikter opp konspirasjonsteorier som passer det lavpanna huet deres best. Blir flau av å se hvor mange uintelligente padder som flyter rundt her. Akk ja, samfunnets utskudd, små redde krek som lever i fortiden. Skulle helst sendt dere alle til Svalbard for dere hører ikke hjemme her, dere er ikke verdt en dritt for det norske samfunn med de holdningene der så dere kan likesågodt bli isbjørn mat. Dere har ikke gjort en dritt for dette landet sjæl og overholder overhodet ikke norske verdier der dere spyr i kommentarfeltet. Pelle dere ut! Brunsnegler som dere er null verdt.»
Amøber, lavpanna, uintelligente padder, utskudd, krek, isbjørnmat, brunsnegler. Sett beskrivelsene foran eller bak Eivind Trædal eller Marie Simonsen. Ordne språket litt, legg til et verb og les opp. Utskuddet Eivind Trædal, det kreket, er en lavpanna padde som likeså godt kan bli isbjørnmat.
Dystopi
Lyset går, tsunamier flommer, pest, drap av befolkningen, og til slutt lar vi tenåringene fullføre den siste delen av jobben. Dette er de fem bølgene i filmdystopien «The fifth wave». Lyset har gått i mange redaksjoner. Tsunamier av meninger de ikke vil ha flommer inn, ikke minst på Facebook. Som Sverre Avnskog bemerker på Resett, i sin kommentar om Dagbladet, så har avisen måttet stenge eget kommentarfelt og slettet artikler med tråder på Facebook. Hvilken type pest vil MSM sende ut? Er den allerede i luften som en hyklersk løgn, en som lammer der det gjør mest vondt, i folks «good guy»-bilde av seg selv?
Dette er jo en måte å drepe befolkningen på, gjøre dem til lydige zombier. Det er litt forskjellig hvor man er, men mange redaksjoner, som Medier24 og Filter nyheter synes å ha kommet til denne delen av prosessen. Og now just in: Stavanger Aftenblad.
Men det farligste våpenet er ungdommen. Ten- og tjenåringene. Det er de som skal fullføre jobben. Overfladisk snakk om angst og litt gråt. Det er det ultimate våpenet mot et samfunn som tror godt om seg selv. Ingen vil være skyld i at ungdommen har det vondt. Vi skulle jo ha fikset verden for dem. Ikke minst 68-erne hadde formelen. Det er vel derfor de innehar så mange samfunnsposisjoner i dag.
Realisme
Løsningen: Folket må stemme på det de tror på, ikke det de våger si høyt, om de blir spurt, og demokratiet må ha større direkte demokrati. Les: folkeavstemninger. Seks folkeavstemninger på 113 år er ikke mye. Vi tåler noen til i løpet av de neste årene.
Skal Norge være medlem av EØS? Skal Norge tillate religiøse symboler i offentligheten? Skal Norge tillate bygging av flere moskeer? Skal vi ha NRK-lisens? Skal man få lov til å gifte seg med fetteren i et annet land og så søke om familiegjenforening? Skal Dagsavisen få 33 millioner i årlig pressestøtte?
Eller kanskje noen «brunsnegler» i kommentarfeltet har bedre forslag? I Norge finnes det ikke et mer redelig kommentarfelt enn det som er på resett.no. Jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier tusen takk for at Resett har kommentarfelt under alle artikler, kommentarer, innlegg, anmeldelser og innspill av alle slag.
Jeg tok lesetiden på kommentaren ovenfor i innlegget. 38 sekunder tok det med normal lesehastighet. Legg til noen sekunder for å godkjenne det, og så noen sekunder for å scrolle ned til neste kommentar, så tar nok moderering i gjennomsnitt ett minutt per kommentar. Noen dager har Resett opp mot 1500 kommentarer, det utgjør mer enn et døgn med moderering, eller omtrent tre fulle dagsjobber. Vi takker!