Dagens kulturkrig er ikke uten paradokser. Pisserenna ble kommentarfeltene foraktelig kalt, da gammelmediene i tur og orden stengte dem eller flyttet dem til sosiale medier. Folkets meninger ble for sterke. De var uønsket. Uansvarlige. Irrelevante. Sand i maskineriet.
I dag synes medstrømsmediene nesten hysterisk fokusert på å fange opp en og annen utilbørlig kommentar hos de nye, alternative mediene før redaksjonen rekker å fjerne dem, for så å kunne bruke den i en kontinuerlig pågående svertekampanje. Noen ganger kan en mistenke at slike kommentarer plantes for nettopp det formålet.
Er dette alt de har igjen i verktøykassa si? Ser slik ut. Bare dau fisk flyter med strømmen. Det intellektuelle hegemoniet er tapt, forhåpentlig for alltid.
Å åpne en såkalt kvalitetsavis i dag er som å vandre inn i en intellektuell steinørken. De er offer for sin egen tabloide forretningsidé, som går ut på at avislesere er idioter. VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagsavisen. De har valgt bort de grundige, analyserende, balanserte, informative, faktabelagte og utfordrende artiklene vi i dag finner på nettsteder som Resett, Document, Steigan og Rights.
Folk som Helge Lurås, Maria Zähler, Einar Hammer, Pål Steigan, Hans Rustad, Christian Skaug, Kent Andersen, Hege Storhaug, Rita Karlsen og Nina Hjerpseth-Østlie vil komme ut av dette som vår tids virkelige journalister. Journalistikk har alltid krevd mot og integritet. Den skal stille de vanskelige, kritiske spørsmålene. Alt annet degenererer fort til markedsføring og salg.
Regimemediene utfordrer sjelden de alternative på innholdet i deres artikler, dvs. journalistikken. I stedet kaster seg over kommentarfeltene og luseleser dem i håp om å finne en godbit som kan brukes til å bortdefinere hele nettstedet. Det er ned dit de har kommet nå, og det ser ikke ut til å bli bedre. De graver videre på sin mentale Berlin-bunker.
Hva så når det gode hatet slippes løs? Kommentator Morten Myksvoll omtalte nylig Resett i Bergens Tidende som et «kloakkrør» som er underlagt «ytre høyres kommandosentral.» Frank Rossavik i Aftenposten mener deler av folkedypet har «mutert til kloakk», og at Resett bærer en betydelig del av ansvaret for at de kommer til orde.
Her går det visst på sjølinnsikten løs. De bør forstå at slikt funker ikke.
Hva er årsaken til disse voldsomme svingslagene mot konkurrenter? Mye ligger i de etablerte medienes stadig mer prekære situasjon. Papir-VG passerte opplagstoppen i 2002 med 390 000 eksemplarer. Ifølge Mediebedriftenes landsforbund, var VGs papiropplag falt til 97 000 i 2016. Aftenposten har falt fra en topp i 1998 på 288 000 eksemplarer til 147 000 i papiropplag i 2016.
De fleste aviser har fortsatt hoveddelen av sin inntekt fra papir, og digital vekst redder ikke papirutgavene. Problemet er så langt løst med nær sagt årlige prisøkninger. Avisene koster nå 30-40 kroner i utsalg. Det er en løsning som snart er ved vegs ende.
Jeg tror de nye mediene har gjort et strategisk riktig grep ved å holde på kommentarfeltet. Det koster enormt mye arbeidskraft for små, fattige redaksjoner som står på egne bein å holde feltet reint. Provokasjonene vil trolig øke slik vi har sett i Sverige, men det er verdt det, så lenge det er mulig.