Muslimske kvinne, du er selvfølgelig fri under ditt livssyn og din religion. Vi har religionsfrihet i Norge. Og ytringsfrihet. Selv usmakelige ytringer, de virkelig primitive og de mer avanserte, men like fullt usmakelige er det et visst rom for. Marie Simonsens kommentar i Dagbladet med sitt angrep på Resett er eksempel på det siste, i hvert fall litt mer avansert enn primitivt kanskje.
Kanskje: Hun hevder Resetts redaktør «plystrer på mobben» og at dette rammer en ung, muslimsk kvinne som har vært «fritt-talende». Simonsen synes å ha aggresjonsproblematikk skjult bak projisering, for å bruke et uttrykk fra psykologien: Resett legger opp til en opphisset hatdebatt, hun gjør ikke det, hun tilhører de moderate krefter i samfunnsdebatten og er ikke i stand til å piske opp stemningen.
Hvis mange sier det mange nok ganger: Marie Sinna-Simonsen, så vil hun kanskje ta seg en titt i speilet, hvem vet? «Storbynatts» parodi over henne ved Harald Eia og Bård Tufte i sin tid var kanskje ikke så langt fra sannheten.
Først og fremst vil jeg takke deg, muslimske kvinne, for jobben du gjør i barnehagen og i skolefritidsordningen. Takk for vennligheten og omsorgen du viser mine blendahvite barn, og ikke minst takk for vaskejobbene du påtar deg, som etniske nordmenn betakker seg for virker det som (kanskje white privilege?). Takk for at du bruker friheten i Norge til å ta deg en jobb eller en utdannelse. Men det er Mannen som har gitt deg din frihet, husk det. (Ikke søk støtte i kvinner som Maria Zähler og somalisk-norske Shurika Hansen i Resett, de gjør seg bare lekre for mobben må vite).
Resett, jeg vil takke dere for å slippe stemmene til, selv de mer ufiltrerte, der hvor aggresjonen kanskje er en sterk drivkraft. Eller avmakt. Aggresjon som avmaktens språk når man «bader» i rennesteinen utenfor maktens korridorer, akkurat som kloakkrottene, bortsett fra at deres liv er preget av å være «Fri og Frank». Det er ikke alle som har Frank Rossaviks posisjon og frihet til «avreagere» ved å stadig bli hørt og sett, å være en person som er særlig meningsberettiget.
Du Frank Rossavik, benyttet derimot din frihet og posisjon til å uttrykke deg full av aggresjon, men også dette i projiserende form: Det er de andre som bærer på aggresjon, ikke deg selv. Antagelig opplever du deg så moralsk opphøyd, rett og slett omnipotent, at du ikke skjønner hvor mye du avslører av din egen aggresjon som i tillegg får autoritære avsetninger: Du stiller spørsmålstegn om ytringsfriheten er for vid (riktignok drøftende, men spørsmålet stilles), og du synes å sette likhetstegn med det «usunne» kommentarfeltet generelt og mediekanalen Resett. Selv om det er mange år siden jeg ble særlig rystet, så er jeg nesten «vantro» over en slik kommentar.
Og Rossavik klarte ikke å dy seg: Han måtte sause terroristen fra Utøya og regjeringsbygget inn i kommentaren sin knyttet til tematikken. Når det «bobler» som mest, er det lurt å gå fra tastaturet en stund, tenke og la andre utenfor ditt eget «ekkokammer» lese og betrakte det hele med en mer distanse.
Jeg har ingen formening om du trenger hjelp med din aggresjon, men der fikk du uansett en liten sinnemestringsteknikk som er velkjent for mange. Dermed ikke sagt at det ikke er forståelig å reagere sterkt på en del synspunkter og formuleringer i ulike kommentarfelt, der har du min sympati, men å koble dette til terroristen fra Utøya og regjeringsbygget? Usmakelig. Og feilaktig: Sinne er ikke identisk med vold, og selv blant de som truer med vold, også alvorlige varianter av vold, er det et ytterst lite mindretall som ender opp med å utføre slike handlinger.
Vi trenger ikke hysteri, Rossavik, som du selv bedyrer om «innvandringsspørsmålet». Heller ikke rundt tematikken sinte ytringer trenger vi hysteri. Sinne tilhører menneskets psykologi, sinne er en av våre basis-emosjoner.
Skal vi ytterligere snevre inn rommet for «utblåsninger»? Aggresjonsinnslag som kriterium (f.eks utover oppfordring til vold)? Da kunne det være at en eller annen tenkt instans fra Rossaviks univers måtte sensurere også Rossavik sin egen utblåsning. Eller sette han under overvåkning fordi man nå fryktet at hans aggresjonsnivå ville kunne eskalere til handlinger med alvorligere dimensjoner enn kommentaren i Aftenposten.
Logikken som følge av Rossaviks synspunkter kunne da være: Sinne er automatisk forløper til vold, sinneuttrykk ved politiske ytringer må dermed håndteres som forløper til politisk vold/terrorisme. Den unge kvinnen fra Bodø med muslimsk tilhørighet og hennes ulike «Fuck-the-world-utsagn» ville vel også rammes av en slik logikk. Tilsvarende en del av meningsytringene i ulike kommentarfelt, men ikke spesielt for Resett. Og Marie Sinna-Simonsen.
Rossavik, Simonsen og andre: Dagbladets John Olav Egeland utførte «sitt livs kamp» for ytringsfriheten og demokratiet, da han møtte Resetts redaktør Helge Lurås til dialog til tross for stor avstand i en del synspunkter (Helge Lurås var en raus initiativtager til tross for å ha blitt karakterisert som «presseetisk hjernedød» av Egeland i forbindelse med TSG-saken). Jeg takker Egeland og Lurås for det møtet! Ennå kan noen begå bragder!