Gråt et døgn da hun innså at det ble Frp-samarbeid:
Ingelin Noresjø har tørket tårene og er klar for møte velgerne i høst, og svare for hvorfor KrF brøt løftet om ikke å gå i regjering med Frp.
Slik innleder Dagsavisen en artikkel om KrF-politikeren Noresjø. Hun er påtroppende nestleder i regjeringspartiet. Når hun forsto at hennes side ikke ville vinne frem i høstens maktkamp i KrF, fikk hun en «sorgreaksjon»:
– Jeg følte at nå holder jeg på å miste partiet mitt. Så begynte jeg å grine, og da gråt jeg i ett døgn. Jeg var så fortvila. Jeg klarte knapt å være på jobb. Jeg fikk en ordentlig reaksjon, men da jeg kom på landsmøtet var jeg forberedt på hvordan det kom til å gå.
Hun gråt i ett døgn!
Journalist fra «God Kveld Norge»
Dagsavisens kvinnelige journalist viser sympati med den stakkars politikeren, og stiller spørsmål som om hun var programleder i God kveld Norge:
Hvordan kommer et parti seg videre etter noe sånt?
– Jeg holder ikke fast ved nederlag. Jeg har grått meg ferdig, og mener at vi nå må gå videre. Det kan vi begynne med på dette landsmøtet, sier Noresjø.
Med all respekt: Hvis politikere i et regjeringsparti er mer bekymret over intern krangling enn den generelle samfunnsutviklingen, så er det vanskelig å finne noe særlig håp for fremtiden. Politikere skal ikke legge seg ned og grine, de skal finne løsninger på reelle problemer. Som regel er løsningen å la folk være i fred. Jo mere politikere blander seg inn i noe, desto verre blir ofte resultatet.
Stonewall Jackson vs Ingelin Noresjø
Kanskje det er nettopp dette den gråtkvalte KrF-politikeren har forstått: At hun er fullstendig unødvendig. Ingen trenger henne! Kjære Ingelin Noresjø:
Norge trenger ikke tafatte ledere som kaster bort et helt døgn på lite produktiv gråting. Vi trenger folk som generalen Thomas Jonathan Jackson, som fikk tilnavnet Stonewall da en annen general pekte på ham under slaget ved Bull Run (det første) og motiverte mennene sine med følgende: «There stands Jackson like a stone wall!». Vi snakker om den amerikanske borgerkrigen (1861-65).
Jackson hadde som vane å suge på en sitron, for å få en sur smak i munnen. Det skulle minne ham på savnet etter hans kone, som pleide å lage slik en deilig limonade. Men uten kone og familie, skulle han ikke smake sødmen fra sukkeret før han ble forent med familien.
Om han gråt? Muligens. Men da var det ikke noe han gjorde i full offentlighet, brukt som accessories. Sentimentalitet er ikke produktivt.
Les også: Vår sentimentale tidsalder – i lys av Nietzsches «siste menneske»
Drept av sine egne
Jackson ble drept av sine egne tropper i 1863, etter en rekogniseringstur. Da han ble gravlagt, lå sydstatsflagget, Stars and Bars, oppå kista. Flagget ble etter det kalt «The Stonewall Jackson Flag». Nå vil venstreaktivister rive statuer av ham. De forstår ingenting.
Du gråter og gråter. Problemet er: Du gråter kun på vegne av deg selv. Jeg kunne respektert en politiker som gråter over at andre har det vondt. Jeg kan ha respekt for en samfunnsengasjert person som gråter over IS-barnas skjebne. Eller en politiker som gråter over voldtatte barn i Rotherham (men de fins vel neppe).
De jeg respekterer mest, de gråter ikke, de handler.
Men når man gråter i et døgn fordi man ikke får viljen sin? Da er man som et bortskjemt barn. Som regel et uskyldig offer for dårlig oppdragelse.
Slike ledere trenger vi ikke.