Særordninger i folketrygden for flyktninger og asylsøkere som i all hovedsak ble innført av Bondevik regjeringen, er et direkte overtramp mot norske grunnprinsipper som rettferdighet og likhet for alle.
Mens en etnisk nordmann, arbeidsinnvandrer eller en utlending som er gift med en nordmann må ha vært medlem i folketrygden i minst tre år for å få rett til stønader som alderspensjon, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, pensjon til etterlatte, stønad til enslige forsørgere, samt grunn- og hjelpestønad, vil en flyktning få slike ytelser uten å ha bodd her i tre år. Særfordelene sikrer også flyktninger en hel minstepensjon ved uførhet.
En 67 år gammel flyktning kan få en hel minstepensjon etter å ha bodd her mindre enn tre år, og har derfor en særfordel fremfor andre som har flyttet hit og har kort trygdetid. For å få hel minstepensjon, må alle andre enn flyktninger ha 40 års trygdetid. Kortere trygdetid enn 40 år fører til tilsvarende reduksjon av minstepensjonen. Det finnes også en ordning utenfor folketrygden som kalles supplerende stønad. Den gis for ett år av gangen til eldre innvandrere og nordmenn med kort botid og lav eller ingen alderspensjon.
Det finnes også en gammel regel som gjelder overkompensasjon ved beregning av tilleggspensjon for personer født før 1937. Den er gunstigere for flyktninger enn for andre.
Flyktninger som drar tilbake til hjemlandet sitt mister rett til positiv særbehandling og får pensjonen redusert til det de eventuelt ville fått om de var vanlige innvandrere uten flyktningestatus. Men de kan da beholde denne pensjonen selv om de ikke lenger er bosatt i Norge.
En asylsøker har rett til følgende ytelser: Behovsprøvet gravferdsstønad, tekniske hjelpemidler som f.eks. krykker og rullestol, tannlegetjeneste og rett til bl.a. dagpenger, sykepenger og foreldrepenger om de får arbeidstillatelse og jobb. Dette gjelder altså personer som enda ikke har fått innvilget asyl. Får man avslag på asylsøknaden, men opphold på humanitært grunnlag, får man barnetrygd og kontantstøtte etter ett års botid i Norge.
I asylavtalen fra november 2015 ble alle partiene på Stortinget, foruten SV og MDG, enige om at regjeringen skulle foreta en gjennomgang av alle særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden. I april i fjor la arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie fram flere forslag som opphever de fleste særrettighetene flyktningene har i dag, særlig de knyttet til rett til alderspensjon og uførepensjon. Et av forslagene innebar å fjerne flyktningenes unntak fra kravet om 40 års botid i Norge for å oppnå full minstepensjon.
Nesten samtlige av regjeringens ønskede endringer ble nedstemt i Stortinget.
Det betyr at vi har et flertall på stortinget som ønsker en fortsatt forskjellsbehandling.
Partiene som stemte mot fjerning av denne urettferdigheten, som feks AP og Senterpartiet, er partier som liker å fremstille seg som forkjempere for rettferdighet, likhet og likestilling. Man må kunne ha lov å si at det isåfall kun er på papiret.
Norge har ikke ansvar for å erstatte ytelser som en flyktning ikke kan ta med seg fra sitt hjemland, selv om noen tror det. En flyktning burde få mat og husvære i den tiden han behøver beskyttelse, for så å reise tilbake til landet sitt igjen når det er trygt. Slik norsk flyktningepolitikk fungerer i dag, blir vedkommende enten boende i Norge, eller flytter hjem igjen med norsk trygd i lomma. Det sier seg selv at et land som har slike sosiale ordninger, alltid vil tiltrekke seg “flyktninger” fra alle slags land og med alle slags mulige og umulige grunner for å kunne få opphold i Norge.
Norge er kanskje det vakreste landet i verden – for oss nordmenn. Det er imidlertid svært naivt å tro at afrikanere og arabere kommer til oss på grunn av den storslagne naturen, skiturer, snømåking og en kald og fuktig sommer hvor en drister seg til å grille ute i ti plussgrader.
Det er nok den håpløst urettferdige måten man som flyktning så lett kommer til trygdeytelser og særordninger, som tiltrekker mer enn hva en kuruke gjør for en spyflue, som er drivkraften til alle de unge sterke muslimske menn som strømmer inn over åpne grenser.
Men det er altså våre herrer på Stortinget som vil det slik, og ved god hjelp av massemedia så får man villedet Ola og Kari Nordmann til å tro at de er så humane, mens den sørgelige sannheten er at vi rett og slett bare er dumme.