Skolehverdagen er i gang igjen etter påskeferien, og alle foreldre med barn i skolen burde være sjeleglade for at mindretallet i AP, som ønsket forbud mot hjemmelekser, ikke vant frem på landsmøtet deres rett før påsken.
Et flertall i APs oppvekstutvalg gikk inn for leksefri skole, men fikk altså ikke flertall på landsmøtet. Men utviklingen i AP er likevel åpenbar: Vinden blåser ganske klart i retning av at forbud mot lekser vil komme i nærmeste fremtid. I mine første år som lærer, på 1980-tallet, var skolens lovverk helt tydelig på at opplæringen av våre barn er et felles ansvar mellom skole og foreldre. Og foreldrenes medansvar var tydelig uttalt. Siden det, har foreldrenes ansvar blitt nedtonet, og selv om det fortsatt nevnes at samarbeid er pålagt, går det tydelig frem i opplæringsloven, at dette nå først og fremst er organisert gjennom ulike felles fora, mens de enkelte foreldres ansvar for sitt eget barns opplæring ikke nevnes. Elevens opplæring er nå skolens ansvar, og det felles ansvaret er nedtonet til at skolen har plikt til å informere om metoder, mål og arbeidsformer.
APs sosialisme: Samfunnet må overta foreldrenes rolle.
Det synes altså åpenbart at foreldrenes medansvar blir mer og mer nedtonet. Og i Ap trer den sosialistiske ideologien som Gro Harlem Brundtland sto for, da hun uttalte at samfunnet burde få «tak i» alle barn allerede i 8 måneders alderen for å motvirke foreldrenes manglende evner, og oppdra barna til gode samfunnsborgere tydelig frem. I Ap er denne nedvurderingen av foreldres evner til å gi sine barn gode holdninger og verdier og til å bidra til deres opplæring i skolen, mer og mer åpenbar. I så måte er uttalelsene til enkelte AP-representanter av en karakter som burde være virkelig oppsiktsvekkende. Lektorstudent og Ap-delegat Hoda Imad (23) tror partiet er modent for å flytte leksene til skoletiden. Hennes begrunnelse burde vekke stor bekymring hos både foreldre og pedagoger:
-De skolene som har droppet hjemmelekser, opplever elever som er gladere. Hjemmelekser gir også et gap mellom elever med ressurssterke foreldre og elever som ikke har så ressurssterke foreldre, kontrer Imad i en meningsutveksling gjengitt i VG.
Dette er også et av argumentene til Oppvekstutvalget i AP: -Samtidig ser jeg også at de barna som får minst hjelp med leksene av sine foreldre, ikke blir løftet opp i den norske skolen, sier Cecilie Knibe Kroglund, som har ledet Aps oppvekstutvalg.
APs oppvekstutvalg neglisjerer virkeligheten.
Etter min mening avslører disse uttalelsene et utrolig naivt syn på hva skolen eller skolefritidsordningen virkelig er i stand til. Enkelte klasser kan være på opp til 25 elever, og en skoletime med lekselesing kan innebære at den voksne kan hjelpe hver elev mindre enn to minutter hver. Hvordan i all verden kan noen mene at i løpet av 2 minutter, så skal en voksen person klare å gi hver enkelt elev like mye hjelp, motivasjon og støtte som det foreldrene kan gjøre hjemme? Det synes som om realismen i troen på hva en lærer kan utrette på skolen er fullstendig fraværende. Muligheten til å løfte elever med spesielle behov er minimale, og ikke minst: Man fratar elever med samvittighetsfulle foreldre den hjelpen de kan få hjemme. Og hva blir resultatet? Jo, man fremmer middelmådigheten, og det er jo den typiske sosialistiske tankegangen: Det er bedre at alle er middelmådige enn at noen blir flinkere enn de andre.
Les også: AUF-lederen vil avskaffe lekser
Norsk skole har stor mangel på kvalifiserte lærerkrefter.
Jeg kan dessuten fortelle mye om de meget problematiske sidene ved slik felles leksgjøring med hele klasser, både fra egen skole og mine barns erfaringer. Når leksene skal gjøres i løpet av skolefritidsordningen, som foreslås, må man regne med at det er ufaglærte SFO-ansatte som settes som vakter. Ja, jeg kaller det vakter, for det er det de i realiteten er. Oftest har de ingen annen kompetanse til å hjelpe elevene, enn det en helt vanlig forelder har. Og i tillegg har en tilfeldig SFO-ansatt ikke automatisk noen kompetanse eller personlige evner til å holde orden og ro i en hel skoleklasse, og resultatet er at det lett kan bli fryktelig mye bråk i en slik lekseklasse, og det sier seg selv at mange vil få problemer med å konsentrere seg. Ofte kan alle den voksnes krefter gå med på i det hele tatt å holde ro. Og dersom man går inn for at skolen skal ha ansvaret for leksene, med utdannede lærere som vakter, så må man regne med at dette kun er en illusjon. De aller fleste skoler i Norge har stor mangel på kvalifiserte lærere, og det sier seg selv at lekselesing vil ha meget lav status blant utdannede lærere, og de ukvalifiserte vikarene vil sannsynligvis bli satt til disse oppgavene. Selv har jeg sett eksempler på nesten parodiske forhold i klasser som skal sitte samlet og gjøre lekser med en SFO-ansatt som tilsynsvakt: Fordi det oppleves som forstyrrende at elever stadig vekk pakker sammen og forlater klasserommet, pålegger man alle elevene å være til stede hele timen, selv om de er ferdige. Det medfører altså at flinke og raske elever må sitte stille på skolen uten å ha noe som helst å gjøre helt til timen er over. Snakk om bortkastet tid.
Dette er realitetene i norsk skole, og uansett hvor mye man skulle ønske at leksene kunne gjøres med god faglig hjelp fra kvalifisert personale, så er dette en illusjon. Det helt åpenbare resultatet er at de svake elevene som virkelig trenger kvalifisert leksehjelp, vil slite med bråk og uro, og maks få to minutter hjelp pr skoletime, mens de flinke elevene helt vil miste den uvurderlige hjelpen de kunne fått av sine foreldre. Man vil oppnå den middelmådigheten sosialismen så ofte innebærer.
Foreldrene er de aller beste til å ha ansvaret for barnas opplæring og oppdragelse.
Det burde være helt åpenbart for enhver med bare ørliten innsikt i skolehverdagen, at det aller beste for nesten alle elever, er at de gjør sine lekser hjemme og kan få hjelp av sine foreldre. Når lederen for APs oppvekstutvalg hevder at leksene gjør at «organiseringen av barns hverdag er uhensiktsmessig», så synes jeg heller hun burde lete etter andre årsaker til at barn og ungdom er stressede: Nemlig at mange er opptatt med ulike aktiviteter nesten hver eneste dag. Kanskje løsningen heller er at foreldrene setter en bremsekloss på hva barna er med på av organiserte aktiviteter som korps, fotball, håndball, RG osv. Det sier seg selv at dersom et barn hver eneste dag skal på en eller annen aktivitet etter skoletid, så blir det vanskelig å finne plass til leksene. Hva med å konsentrere kreftene på EN aktivitet pr uke? Trenger det å skje noe hver eneste ettermiddag?
Enkelte skoler som har gjort forsøk med leksefrihet, har for øvrig valgt å gå bort fra dette, fordi de opplevde at de mistet foreldrene som en viktig samarbeidspartner i opplæringen av barna. Foreldrene visste ofte ikke hva barna deres holdt på med på skolen, og den naturlige innsikten i elevenes skolehverdag som leksene gir, ble borte. Man syntes at alle tapte på leksefri. Den gode pedagogen gir selvsagt elevene lekser som de er i stand til å gjøre mest mulig på egen hånd, ikke mer enn at de kan gjøres i løpet av en rimelig tid, og foreldrenes oppfølging knytter et godt bånd mellom foreldre og barn og foreldre og skole. At enkelte skoler svikter på dette området, bør ikke føre til at det skal bli forbudt å gi hjemmelekser slik mange i AP ønsker. Men jeg er redd for at det kommer. Tilbud om leksehjelp bør gis til de få elevene som trenger ekstra innsats fra skolens side, og på den måten kan disse elevene i små grupper løftes opp av kvalifisert personale, der foreldrene ikke klarer å stille opp. Å forby at foreldre skal få hjelpe sine barn med lekser hjemme, kan neppe føre til noe godt.
For dem som vil lese mer kritikk av norsk skolepolitikk, iblandet litt humor, friske karikaturer, satire og attpå til en mordgåte, kan jeg kanskje anbefale min kriminalroman fra skolemiljø, som kan lastes ned gratis som pdf-fil: Mordet på Soltoppen.