Det er så man angrer dypt på sin tradisjonelle stemmegivning i fjor høst. En som hadde bestemt seg for å stemme på alternativet av hensyn til maktskiftets grunnleggende betydning i et demokrati, ble imidlertid vettaskremt av Arbeiderpartiets implosjon kombinert med faren for at grønne menn og kvinner kunne komme på vippen. Nå ble imidlertid de grønne heldigvis parkert. Men tilbake sitter vi altså fortsatt med Stjerna i regjering. Som er blitt vel maktglad etter fem år. Som er blitt Jern-Erna igjen.
Etter i 2013 å ha presset Olemic Thommessen inn i presidentstolen på Stortinget (han ville bli kulturminister), og etter å ha insistert på hans gjenvalg i fjor høst, endte det 8. mars med full ydmykelse for Thommessen og også for statsminister Erna Solberg. Lillehammer-advokaten er blitt en historisk stortingspresident, om enn ikke på den måten han hadde ønsket.
Landsfader Gerhardsen
Solberg er snarere blitt en «landsfader Gerhardsen» (med omvendte fortegn) enn en «landsmoder Brundtland», ser det ut til. For mens Solbergs maktfullkommenhet går ut på å hegne om og beskytte sine, koste hva det koste vil, visste Gerhardsens i sitt velde å skyte når det skulle skytes. Slik Jens Arup Seip i sin tid uttrykte det.
Thommessen ville trolig blitt en bra kulturstatsråd og en normalt god stortingspresident, hadde det bare ikke vært for denne hersens byggesaken. Som ble påbegynt under Dag Terje Andersens presidentskap og utviklet til en skandale under Thommessens ledelse.
En skandale, fordi det forrige presidentskapet sa nei til Statsbygg som byggherre (av mystiske konstitusjonelle grunner); fordi Thommessen hadde en lite kompetent stortingsdirektør ved sin side; fordi han og presidentskapet ikke engasjerte seg tilstrekkelig i byggeprosjektet (politikere driver jo kun med storpolitikk, må vite); fordi presidentskapet ikke brydde seg med å holde sine medrepresentanter informert; fordi det anså seg selv som en slags stat i staten; fordi det på Stortinget eksisterer en pekuniær ukultur. Penger har det aldri skortet på på Løvebakken.
Olemic Thommessen har ikke skylden alene, men hovedansvaret for skandalen. Et ansvar han ikke tok. Derfor måtte bømlomannen tvinge ham til å ta det, omsider. Kristelig Folkeparti hadde til slutt intet valg.
Parkveien
Det virkelig interessante «showet» 8. mars foregikk ikke i stortingssalen og vandrehallen på Løvebakken, men i Parkveien. En statsminister som tok det hele til etterretning, hvilket utlagt betyr at hun sterkt mislikte bømlomannens dolkestøt, men lite kunne gjøre. Ikke bare hennes ord, men også kropsspråket var i så måte ikke til å misforstå.
Hun befant seg i skammekroken for øvrig sammen med sitt parti samt Fremskrittspartiet og Venstre. Hennes maktarroganse er blitt så stor at den overspilles. For Erna Solberg er ingen Einar Gerhardsen. Men likevel tilbake som Jern-Erna.
Det er så man tar seg i å tenke at tiden er inne for et maktskifte. At bømlomannen ikke bare nøyer seg med å sparke stortingspresidenten, men også statsministeren. Som en slags siste «embetshandling» før partiet visner hen og ut av tinget ved neste valg. Forhåpentligvis. Men først må «arbeiderhøvdingen» fra Ris stramme opp sine partifeller, som heller vil prioritere ve og vel til terrorister med norske pass fremfor landets sikkerhet.
Tetzschner
For dem som ennå ikke har skjønt alvoret i Stortingets byggeskandale, anbefales Michael Tetzschners kronikk i Aftenposten 7. mars. Tetzschner er en av dem som rager i denne saken, for øvrig sammen med Per Olaf Lundteigen og noen andre.
Kort oppsummert, fremholder stortingsrepresentanten for Høyre at byggesaken har dimensjoner til å undergrave våre samfunnsinstitusjoner. Han går så langt som å trekke sammenligninger med Trump, Polen og Ungarn. En stille krise, som han kaller det. Presidentskapet, som i realiteten hadde besluttet et annet prosjekt før Stortinget hadde ferdigbehandlet prosjektet det trodde var vedtatt, holdt tilbake informasjon så godt det kunne. Og opptrådte like klanderverdig i en annen sak om EOS-utvalget, med uhjemlet unntak fra sikkerhetsloven som en av ingrediensene.
Riksrevisjonens rapport viser til fulle hvordan presidentskapet under Thommessens ledelse oppfattet seg som en egen statsmakt innenfor statsmakten. Det ble hans bane.