Den hvite mannen, og spesielt han som pusher femti, har ingen sjans mot rasismebeskyldninger virker det som. Med ett enkelt ord kan han bli satt sjakkmatt. Ikke bare med rasismeanklager, men han ser ut til å tape de fleste debatter siden han også må bli marginalisert og stigmatisert.
Hans eksistens gjør ham privilegert, og den privilegerte må betale for sitt privilegium. På forhånd har vi lagt premissene for hvem som skal få empati og ikke. Kvinner har lidelsesmonopol, innvandrere har offermonopol, muslimer har krenkelsesmonopol. Den hvite mannen som pusher femti er skyldig i mye av det disse tre gruppene opplever av smerte.
Når han støtter kvinner i minoritetssamfunnet, kan han bli beskyldt for å være pervers. Og hvis han kritiserer kvinner med minoritetsbakgrunn, blir han beskyld for å være rasist og en som vil herske over disse kvinnene. Vi befinner oss i Damn if you do, damn if you don’t-situasjon som etter min mening gir mange menn angst for å blande seg inn i debatten om kvinnefrigjøring.
Men selv de av oss som forsøker seg på å ytre støtte til den den hvite mannen som pusher femti, går ikke fri for kritikken.
Det ligger fortsatt friskt i minnet, beskyldningene om å flørte til seg støtte. Eller at jeg som kaller meg feminist, bør holde meg unna utfordringer menn opplever. Vi vil jo ikke ha konkurranse i lidelsesmonopolet, vil vi det? Vi har altså kommet dit hen at støtten du gir enten er til godkjente aktører eller så gjelder den ikke. Våg ikke å tre utenfor den fastsatte grensen, og gjør du det, må du regne med represalier.
Jeg leser i ulike kommentarfelt og aviser noen horrible angrep, grove karakteristikker og stygge ord om en slik mann. Beskrivelsene er ofte langt unna den personen jeg kjenner og beundrer.
I selveste uken der kvinnedagen feires velger jeg å gi støtte til en av de mennene som har stått stødig i stormen med meg. Den hvite mannen som på den ene siden blir stemplet som slem, rasist og innvandrerfiendtlig, men på den andre siden oppmuntrer, støtter og kjemper sammen med alle oss som ønsker frihet.
Det er ikke vanskelig å se, når man går gjennom antall skribenter med innvandrerbakgrunn som har sendt inn bidrag til Resett. Det er den samme mannen som i hele høst tok uendelig mange telefoner for å vekke politiet når det gjaldt hetsen og truslene mot meg. På samme tidspunkt var også telefonen hans tilgjengelig for samtaler der jeg som utsatt kunne ringe og søke støtte. Det er i slike tilfeller at man virkelig får innblikk i en persons agenda og styrke, og her var det et menneske med et godt hjerte som møtte meg. Det er sjeldent jeg har møtt et menneske som er så oppriktig opptatt av frihet, likestilling og kvinners rettigheter.
Jeg som kvinne med innvandrerbakgrunn har møtt på uendelig mye støtte og oppmuntring fra den typiske hvite mannen. Norske menn generelt er jo snille og tolerante. Kanskje har det å gjøre med at jeg er åpen for støtte fra alle, uten å ty til posisjonering og utestengelse. Kanskje har det å gjøre med at de er selektive med hvem de støtter. Kanskje har det å gjøre med at de faktisk ikke er så ille som mange skal ha det til?
Å ytre støtte til menn når kampen om plassen er tydelig kan virke merkelig for mange. Men som den frittalende kvinnen jeg er, har jeg også mye å takke menn for. Spesielt den mannen som har gitt meg full spalteplass, med full støtte og motivasjon gjennom hele vårt bekjentskap. Når mine landsmenn har redusert meg til min hudfarge og kjønn, har denne mannen sett ambisjoner, intelligens og mot. Når mine landsmenn har truet, trakassert og hetset, har han gitt meg mikrofonen for å ta til motmæle, og når mine landsmenn har forsøkt å true meg til taushet, har han presset politiet for å beskytte meg slik at jeg kan fortsette å eksistere.