Ineptokrati er en samfunnsmodell hvor de som er minst egnet til å lede velges av de som er minst i stand til å produsere. De som sitter med makten bevilger seg selv og sine velgere velferdsgoder konfiskert fra et fallende antall som produserer.
Siden 60-tallet har den industrialiserte delen av verden beveget seg mot en velferdsmodell som er bygget på en mektig og stor stat som finansierer sin virksomhet ved hjelp av høye skatter samt låneopptak. Beskatningen har et tak som nås når du mister stemmer fra velgerne. Derfor må man supplere med låneopptak. De siste årene har nasjonenes lånebehov vært svært høyt og for at billige lån skulle være tilgjengelige så måtte man ty til egne sentralbanker for finansiering. Dette er en form for finansiell innavl. Sentralbanken trykker nye enheter som så lånes til regjeringen. Så lenge det går.
I 2000 hadde de største sentralbankene utlån som beløp seg til tilsvarende $ 3 000 milliarder. I dag er tallet $ 21 000 milliarder, og voksende. Dette er Kina, Japan, USA, EU, Storbritannia og Sveits. Verden har aldri sett denne type sentralbankaktivitet noensinne inntil nå.
Denne «egenfinansieringen» eller «innavlen» har vært nødvendig for å kunne sikre lån med lang løpetid til lave renter. En stor andel av lånene har en negativ realrente.
Siden 2000 har økonomisk vekst lidd og det har vært nødvendig å «stimulere» økonomien for å opprettholde et system som er definert som en velferdsstat og som kan forveksles med et ineptokrati.
I Norge har vi ikke måttet låne fordi man har kunnet ta midler fra oljefondet, og i skrivende stund tar vi 250 milliarder kroner for å dekke underskuddet i statsbudsjettet, dvs. forskjellen på det staten bruker og skatteinntektene.
La-la-land
Gjennomgangsmelodien i Norge er at det går meget bra. Her er politikere, akademia, pressen og de fleste deltagerne i samfunnsdebatten enige. Men hvis så er tilfelle, hvorfor må vi ta dette enorme beløpet fra oljefondet for å få regnskapet til å gå opp?
De senere år har velferd blitt en ekstremsport i Norge. Vi har lagt oss på et kostnadsnivå som ødelegger vår konkurranseevne. En del av dette er lover og reguleringer som skremmer vekk potensielle utenlandske investorer. Nesten en tredjedel av sysselsatte finner vi i offentlig sektor. Vi har 360 000 uføre og 660 000 som jobber deltid.
Midt i denne velferdsgalskapen har vi ødelagt det viktigste vi har, nemlig vår konkurranseevne. Det som skulle være vår fremtid. I stedet har vi verdens største offentlige sektor i relative termer, en privat sektor som har rekordhøy gjeld og et gedigent handelsunderskudd for fastlands økonomien. Vi har konsekvent valgt bort vanskelige beslutninger. Og dette elsker folket.
Folk flest viser til stigende boligpriser som et bevis på norsk suksess. Men stigende priser er ikke velstand. Stigende priser er valutaens tapte kjøpekraft, også kalt inflasjon og er et sykdomstegn og ikke et tegn på suksess.
Så det som begynte med et ønske om velferd førte til store underskudd i finanspolitikken som igjen førte til at sentralbanken måtte mobiliseres. Spørsmålet er hvor lenge dette kan fortsette, og jeg tror svaret er så lenge de enkelte valutaene ikke totalt mister sin kjøpekraft. Hvor mange flere dollar eller euro kan trykkes før de returnerer til sin underliggende verdi, null?