Tidligere statsminister Einar Gerhardsen på talerstolen på Youngstorget. Foto: NTB / Scanpix

Det er overraskende at Arbeiderpartiet ser ut til å ha glemt arven fra landsfaderen Einar Gerhardsen.

At historieløsheten brer om seg er ikke noe nytt. Det er likevel grunn til å la seg overraske over at Arbeiderpartiets ordfører i Lillehammer Espen Granbergh Johnsen får seg til å reagere over hva justisminister Jøran Kallmyr (Frp) uttalte under et arrangement på Jørstadmoen 8. mai, frigjøringsdagen.

Kallmyr trakk de historiske linjene fra andre verdenskrig til den kalde krigen.

«NATO ble opprettet i skyggen av den gryende trusselen fra kommunistregimet i øst. Den kalde krigen var preget av ideologiske motsetninger. Demokrati mot diktatur. Frihet mot kommunisme og sosialisme», sa justisministeren i sin tale ifølge GD.no.

Det er åpenbart ut fra sammenhengen at når Kallmyr snakker om sosialisme er det landene bak jernteppet han refererer til, ikke norske sosialdemokrater.

Ordføreren i byen reagerer ifølge NTB slik:

– Jeg synes det er veldig trist på en slik dag. Skuffende for denne spesielle dagen og verdigheten ved markeringen av frigjøringsdagen, sier han og legger til at det er utidig av regjeringens representant å bruke 8. mai til å forfekte partisyn.

Kanskje burde ordføreren bruke noen minutter på å lese seg opp på Arbeiderpartiets egen historie. Han kan for eksempel begynne med disse to utdragene fra Einar Gerhardsens Kråkerøytale.

Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig. (…) Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen.»

At Arbeiderpartiets ordfører nå ser ut til å ha glemt dette eller får seg til å mene at det å minne om viktigheten av kampen mot Sovjet-statene, er så sin sak.
Men det som i større grad er problematisk, er at det vitner om en historieløshet. Da er det også fare for at man på nytt blir rådvill overfor totalitære trusler, slik Arbeiderpartiet var før andre verdenskrig.