Det en gang så stolte indianerfolket hengav seg tidvis til tanker om hva det var som hadde ført til at de havnet bak piggtrådgjerdene i reservatet. Hvordan kunne det gå slik?
Hadde ikke den store høvdingkvinnen Eagle A. Sunmountain vært den hun gav seg ut for? Innsiktsfull, kunnskapsrik og visjonær? Samt spesialist på den skandinaviske kultur – og da i særdeleshet nordmennenes nærmest religiøse forhold til mat under måneden som ble kalt «Samma fa’n!». Hun hadde jo følt seg ekstra i ett med de innvandrede denne måneden. Tenk; Tretti dager til ende der de kunne fråtse og spise så mye de ville fra solnedgang til soloppgang. Det hele skal ha gått ut på å hive innpå med alt fra bløtkaker, fete sauser, smult og Bearnaise halvt-om-halvt, via får-i-kål med palmeolje og pølser med rekesalat, til kokosboller med majones. Men altså kun etter solens nedgang!
På dagtid derimot var det enighet om at kroppen måtte få tid til å fordøye nattens vomfyll, og da skulle det periodefastes. Man skulle tross alt ha overskudd og kapasitet til å hive innpå igjen om natten. Og slik hadde de holdt på en hel måned til ende! Riktignok hadde tiden på året variert noe, men overspisingsmåneden hadde vært en fast tradisjon hos immigrantene.
Spisepolitiet, kalt matkritikere, hadde gått rundt og passet på at alle overholdt periodefastingen. De var nemlig engstelige for at den som ble observert spisende på dagtid kunne ødelegge appetitten for det vanvittige kaloriinntaket nattestid.
Indianere som var kritiske til nordmennenes varierende dagsform ble hysjet på. Det kunne da ikke gjøre noe om vognkusker, barberere eller den slags led av stappfulle tarmer, fettlever eller halvsprengt bukskinn? Ei heller gjorde det vel noe at de kunne få heteslag som følge av uttørking, siden også det å ta til seg veske i løpet av dagen ble sett på som stor synd? For var det ikke nettopp toleranse og forståelse for andre kulturers egenart stammefolket var kjent for?
Les også: Slik reagerte indianerne da nordmennene kom
De innvandrede hadde ingen evne eller vilje til å forstå det vanvittige ved å kalle slik nattlig mesking for faste. Innstillingen var mer i retning av «Hvordan vi blir seende ut er vel samma fa’n?». En frase som altså etter hvert bare ble til «Samma fa’n måneden».
Og når den massesuggererte spiseperioden var over, fikk alle utlevert sine egne Id-kort igjen. Dette ble feiret med enda større matinntak, og historien ville ha det til at tilhengerne skal ha titulert seg «Id-ioter».
At en måneds selvpålagt etegilde førte til forstyrrelse i det mentale var hevet over enhver tvil. Kanskje det man kunne kalle spiseforstyrrelse? Uansett har dette siden gitt seg utslag i voldsutskeielser over en lav sko. Tradisjoner, må vite. Et typisk oppløp etter samlingen rundt den tidligere nevnte Fredagsbrønnen endte gjerne med at man i flokk raserte nærmeste indianske offersted. Eller til nød bare en Wigwam eller to.
De urnorske Maria-patruljene gjorde sitt for å opprette og vedlikeholde soner med det de kalte for De rette verdiene. Her ble det håndhevet streng kleskodeks, slik at indianerne etter hvert ga opp å gå kledd i sine tradisjonelle lendekleder. I sonene skulle det kun være striskjorte og havrelefse!
Ja, i det hele tatt var det temmelig trist at stammefolket nå bare hadde minnene igjen om den store nasjonen de en gang utgjorde. Om friheten til å ferdes der de ville. Tenke og skrive det de følte for, uten nyord og den slags. Ha sine egne, dels politisk ukorrekte røyksignalgruer. Og friheten til å spise når og hva de ville. Og hvor hadde det forresten blitt av den store høvdingkvinnen? Jo, hun satt i en fet stilling på utsiden av piggtråden, som en trofast og servil tjener av de som hadde overtatt samfunnet. Der kunne hun spise bløtkake hver dag, og hvordan det gikk med hennes tidligere stammefrender var for henne selvsagt «Samma fa’n»!