I fremtiden ser jeg for meg at en såkalt eggdonor (biologisk mor) blir en av eksempelvis fire mødre til et barn. Mor nummer to er eggdonors lesbiske samboer eller “ektefelle” (hun kan jo ikke være far, men må av barnet kanskje kalles “mor”.. .hun også).
Det skal innskytes at eggdonor ikke nødvendigvis er lesbisk. Som Nina Karin Monsen påpasselig har påpekt, er det mange kvinner som selger egg….
Så var det mor nummer tre, hun som vitterlig da fødte barnet. Hun må være mor, hun også – helt opplagt!
Mor nummer fire blir naturligvis samboeren/ektefellen til nummer tre. Heller ikke hun kan kalles “far”. Må bli mor, en såkalt «medmor», dersom hun da har vært med å planlegge barnet. Dette ifølge barneloven § 4 a (2009). Oppfinnelsen «medmor» er i praksis ren jus. Hun må også ha underskrevet på en erklæring på en fertilitetsklinikk. Dette betyr at hun har fått fars plikter og rettigheter til barnet, og har skaffet seg en livsarving.
Mor nummer fire står oppført som far i offentlige registre, etter at hun ønsket å skifte kjønn sånn rent formelt. Dette er utelukkende en formsak, dog initiert av selveste helseministeren…. Implikasjonen for barnet er en fullstendiggjøring av en allerede voksende forvirring: – Har jeg fått en far? – Hvem er min egentlige far?
I tillegg kommer – senere i barnets liv – selvsagt mor nummer fem og far nummer en eller to, når mor nummer fire ombestemmer seg og blir hetero etter en skilsmisse fra lesbisk samboer. Det samme skjer naturligvis med eggdonor – hun skilles og gifter seg på nytt, denne gang med en ny lesbisk “dame”, som ifølge mine beregninger blir mor nummer seks til det samme barnet. Et problem for kjæresten til eggdonor er at hun – hvis det er en lesbisk dame – ikke har noen som helst rettigheter i forhold til barnet.
Jeg forstår godt Kristin Halvorsen i Bioteknologirådet, som etter å ha begynt å tenke (littegrann) kommer frem til at barnet ikke bør få vite hvem donor var – altså hvem som var barnets biologiske mor!
Takke Fanden for det.
Men det er synd på barna.