Er vi vitne til et politisk teater der bakmenn kjører sitt løp ufortrødent bak kulissene? Der selv Stortinget blir redusert til arena og offer – i det vi ser den reelle politiske dagsorden alt for ofte settes av andre enn folkevalgte? La oss se på denne teoretiske muligheten og dens nifse konsekvenser.
Først: I et pulserende demokrati er det politikere og politiske ledere som i all hovedsak skal sørge for å sette den politiske dagsorden, i et konstruktivt samspill med folket der ute. Med andre ord, de skal hver på sin måte stå og gå for sine politiske saker, på egne ben, og finne frem til kompromiss og gode løsninger til beste for nasjonen og folket som har valgt dem, og som samtidig har gitt dem (politikerne) sitt mandat.
Politikerne skal ikke gjøre hverandre til «sak» i samarbeid med mediene, men selv – ut fra egen integritet og verdighet – som politiker og folkevalgt, bære frem politiske saker som så diskuteres i det åpne rom. Forhåpentligvis i en modus der VG, NRK og Norsk Telegrambyrå ikke til enhver tid står ringside og velger bort eller vrir på det som ikke passer.
Media skulle befunnet seg i en rolle som et konstruktivt kontrollorgan, en motmakt som skal skjele både til høyre og venstre i det politiske landskapet, avdekke og avsløre svakheter og gjøre politikken mer tilgjengelig. Men hva skjer?
Det er mediene selv som stadig oftere kjører det politiske løpet, lett hjulpet av enkelte politikere med sterkt markeringsbehov, som selv synes å ha gått helt tom og nesten bunnskrapt for lesbare profilsaker der de sitter og går. Når deres utsagn blir for tanketomme, hjelper gjerne journalistene selv til for at teksten skal få riktig klang og mening. Den skumle cocktailen av likegyldighet, kunnskapsløshet og historieløshet der ute gir også farlig næring til politiske ukulturer som nå spinner sine hjul. En finner seg rett og slett i alt for mye i dette landet, uten å gi lyd.
Politiske kommisærer og medienettverk kjører løpet?
Dersom et like dunkelt og ensporet som smalsporet miljø av politiske medie-kommisærer i sentrale redaksjoner stadig lykkes i å tilrive seg en politisk dagsorden-funksjon over tid, på bekostning av folkevalgte politikere, er faren overhengende for et fenomen Hitler og hans propagandaminister Josef Goebbels kalte «Den store løgnen», eller «große Lüge» på originalspråket.
Den særdeles enøyde politiske profilen i sentrale redaksjoner i dette landet, der agenda-journalistikken i flere perioder råder grunnen, øker faren for konstruksjon av fabrikkerte «sannheter». Den type systematiske ensretting vi er vitne til har nemlig slektskap med totalitære ideologier. Uten ideologiske doktriner i bunnen, i krokene og i tapeten ville ikke ensrettingen ha overlevd så langt ut i et nytt årtusen.
«Den store løgnen» konstruerer en virkelighet – og sannheter som egentlig ikke eksisterer. Det hele er gjerne bygd opp på ordspill og utspekulert retorikk, som så gjøres kjempesvært av de samme aktørene før det slippes på publikum, og resirkuleres til det kjedsommelige.
I dette bildet vi det dreie seg om kunstige «saker» utviklet i helt bestemte, politiske hensikter, rett og slett. Det kan dreie seg om å splitte, forvirre, undergrave tillit til enkeltpersoner på en skjult svarteliste, og folkevalgte en vil ha fjernet på kort og lang sikt. Et delmål er selvsagt også å undergrave tillit til politikere som er bremseklosser i forhold til egen, maskert, politiske agenda som ligger som motiv og drivkraft bak dunkle kampanjer. Dette, til tross for at den og dem det gjelder har et betydelig tillitsvotum av velgere og støttespillere i ryggen.
Her kan det med andre ord dreie det seg om målstyrte kampanjer som ikke trives på overflaten, som ikke tåler så mye dagslys dersom en ser hvordan saker og «sannheter» formes på forhånd. Kort sagt, hele politiske prosesser kan meisles ut langt under den politiske radaren, i en symbiose mellom journalister og utvalgte politikere som ellers strever med fotfeste ut fra det de tilfører på egne ben.
Bakmenn vil sjelden eller aldri være synlige i dette bildet. De trives nemlig best i halvmørket, uforstyrret, og sleper nok på en ideologisk orientering og ballast – med et nokså anstrengt forhold til demokratiet. De kan sitte og taste og prikke inn tematikk og opplegg, og de kan lykkes alt for ofte. De vokser seg farlig store ved å forgifte den åpne politiske atmosfæren med sine heksebrygg og egenproduserte, personorienterte «sannheter»; hjulpet videre av den sære politiske atmosfæren og sentraliseringen vi har i det norske mediebildet.
Dersom Arbeiderpartiet, som nå virkelig strever med betydelig uttørking når det gjelder både personer og profilsaker, lar seg friste inn i slike spill med sitt imponerende medienettverk, kan råttenskapen snart settes i et system som virkelig truer demokratiet. Tendensen er der og var der i de dagene vi nå har lagt bak oss.
«Große Lüge» – Den store løgnen
«Den store løgnen» ble utviklet og brukt flittig av Hitlers propaganda-apparat. Denne knyttes til en bestemt propagandateknikk der en serveres løgner så svulstige og utrolige at folk snart opplever det så overveldende at de fleste rett og slett begynner å tro at det hele ikke kan være en løgn; fordi den er så formidabel, intens og påtrengende.
Så gjentas løgnen, gjerne ispedd litt halvsannheter, og slynges ut til publikum gjentatte ganger. Saken bringes så videre og kommenteres som en stor og viktig sak. Folk husker ikke helt hva som egentlig var kjernen i den store saken/løgnen, og blir følgelig lett enda mer sårbare for fortsettelsen, der det hele baller på seg. Stadig fordi det hele i utgangspunktet er så overveldende i sin form. «Det må jo være noe i det», tenker folk, etter hvert som overskriftene ruller ut som rene paroler.
Nei, ikke alle tror på det, men tilstrekkelig til at avsenderne og deres bakmenn har fotfeste og handlingsrom nok til å kunne iverksette politiske prosesser – stadig basert på løgnen som var servert og resirkulert. Videre i Goebbels sin propagandastrategi inngikk metoder for å blande halvsannheter inn i bedraget, pynte litt på hele greia og så slynge det hele ut i stadig nye runder og fasonger, til stadig nye målgrupper gjennom flere ledd.
Mediekultur på vidvanke
Da parlamentarismen kom på plass i Norge i 1884 ble regjeringen som den utøvende makt gjort mer avhengig av Stortinget som den lovgivende makt. Slik ble makten mer fordelt og regulert, i favør av demokratiet.
En annen viktig maktfaktor som under normale forhold skal gi impulser og puls i demokratiet er media, som motmakt, som kritiker og som formidler av det som faktisk skjer i det politiske liv. Midt inne i dette ligger i det i sakens natur at journalister eller en journalistkultur ikke kan gå med en lapp over det ene øyet i tiår etter tiår og uavlatelig bare sparke i en bestemt politisk retning, nesten på døgnbasis. For så å etablere celler og politiske karteller der en selv kjører et lettere maskert politisk løp over og under overflaten, der enkelte politikere skal blinkes ut og kritiseres helt systematisk, og over i en helt tullete, egendefinerende medieverden.
Norge er i en spesiell situasjon med sin gigantiske statskringkasting med over 3500 ansatte og et årsbudsjett på over 5 milliarder kroner, fortsatt i 2018. Norsk Rikskringkasting (NRK) er fortsatt landets klart fremste opinionsdannende organ. Her etableres trender, bestemte vinklinger og en politisk arroganse. Tett fulgt av TV2, Norsk Telegrambyrå (NTB) og VG, omgitt av stadig mer utslitte og topptunge mediehus – som nå sliter tungt for å få med seg sitt publikum over i nye betalingsordninger knyttet til heldigitaliserte plattformer.
Ikke minst så lenge som mer enn halvparten av befolkningen ikke føler seg komfortabel med den nokså humørsyke og ensidige politiske profilen dages sentrale og regionale medier legger opp til; som om det var utslag av kollektive tvangstanker. At så mange kan formulere seg så kliss likt, med samme vinkling dag ut og dag inn, forteller alene noe om en smertegrense som forlengst er nådd, stadig med tanke på det demokratiet vi mener å ha.
Bare det at selvkritikken i media konsekvent glimrer så øredøvende med sitt fravær, forteller vel noe om det fascistoide, stalinistiske slektskapet vi øyner inne i redaksjonenes tankefengsler.
Når dette er nevnt: Det at Sylvi Listhaug pekes ut som målskive, nå som justisminister, er egentlig forutsigbart nok. Med tanke på de sære politiske mediemiljøene det dreier seg om, har hun rett og slett «feil meninger»!
Det hun sier og hvordan hun sier det er selvsagt noe det blir kokt mye suppe på. Det at hun i det hele tatt sier noe er i dette bildet det aller største problemet, for en mediekultur som selv kanskje representerer det aller største problemet? I det store og hele er de siste dagers erfaringer i mediebildet og i Stortinget så illevarslende at demokratiets grunnvoller vibrerer.