Et dypdykk i det kvinnelige hysteri.
Mandag 20/5 hadde jeg den tvilsomme ære å overvære foredraget/seansen «Prinsessen og Sjamanen» i storsalen på Clarion Hotel i Stavanger.
Det er med tungt hjerte jeg nå tilføyer «Et dypdykk i den kvinnelige hysteri» som undertittel til denne anmeldelsen. Jeg vil, før jeg fortsetter, bemerke at jeg virkelig hadde håpet at jeg skulle få mine fordommer mot Martha Louise og det dialogprest Silje Trym Mathiassen i innledningen omtalte som «nyspiritualitet», avkreftet og motbevist, men den gang ei.
Mer enn fem hundre mennesker fyller storsalen på Clarion denne kvelden. Jeg vil anslå at rundt nitti prosent av dem er kvinner, pent pyntet for anledningen.
Seansen begynner med et musikkinnslag: En kvinnelig harpespiller og en mannlig perkusjonist, som trakterer både det som høres ut til å være en tubular (et klanginstrument) og bongotrommer. Musikerne er profesjonelle, musikken er sjelfull og mystisk vakker, og med det er tonen for kvelden satt.
Etter dette følger dialogprestens (ja, dette er tittelen hennes) innledning, der hun snakker om hvordan vi mennesker bør kunne leve sammen, til tross for forskjellige trostradisjoner, og hun er åpenbart sterkt kritisk til biskopens avgjørelse om ikke å tillate prinsessen & co. bruken av den ærverdige St. Petri-kirken:
«Vi må skape trygge uenighetsrom», sier hun: «Det er slik jeg forstår religionsdialog i et flerkulturelt samfunn».
Hun avslutter med «…og hun (Martha Louise) fortjener ikke å bli behandlet på en måte som mest likner en kollektiv mobbekampanje».
Etter dette griper prinsessen ordet. Hun snakker lenge om viktigheten av inkludering, og at det er dette hun er vant til fra heimen. Alt foregår på engelsk, trolig av hensyn til kveldens hovedperson, sjamanen.
Og det er her galskapen så smått begynner: «I have always believed I lived in a country of freedom, and I´ve always been proud of that».
Hun fortsetter så med å snakke om at det tydeligvis ikke er alle som er like åpne, og etter disse innledende passiv-aggressive stikkene tar hun bladet fra munnen, og henvender seg direkte til pressen, som står borte ved døra med kameraene sine:
– You have a choice in what you say, what you write, you still have a choice in what you are. If all your life was to be put out there in the press, would you be comfortable with that? Would you be ok with that?
Publikum, altså kvinnene, klapper og ler.
Jeg kan allerede her konstatere at Martha Louise har en besnærende evne; hun kjenner kunsten å be folk om å «fuck off» uten å si det direkte til dem. Hun pakker det i stedet pent inn, og jeg skal snart oppdage at dette er en evne hun deler med sin utkårede, Sjaman Durek.
Hun begynner å snakke om at hun var «født utenfor boksen, men at alle så gjerne ville putte henne i en bestemt boks, og alle visste nøyaktig hva som var i denne boksen» (publikum ler, enkelte klapper). Prinsessen forteller så videre om at i motsetning til mange andre småjenter, som drømmer om å være prinsesser og om at en konge og dronning en dag skal komme på døra og fortelle at de er hennes virkelige foreldre, så var det for henne omvendt; hun drømte også om at hun en dag skulle bli hentet av sine «virkelige foreldre», og disse var ikke en konge og en dronning, men helt «vanlige folk», og hun var en «helt vanlig jente».
Publikum ler. Enkelte klapper.
Vi har så kommet til hoveddelen. Selve rosinen i pølsa, mandelen i grøten; sjaman Durek skal sette i gang med showet sitt, og han begynner det med å henvende seg til sin utkårede prinsesse og høytidelig erklære: «You´re an amazing woman!» (applaus fra publikum).
Han begynner så å prate om «love», og at vi dessverre «use it incorrectly». Han har en utrolig myk stemme. Først tenker jeg at den er behagelig å høre på, men måten han fører språket sitt på minner meg om amerikanske fjortiser; for eksempel bruker han ordet «like» svært ofte. Han er også veldig feminin i faktene. Det har jeg ingenting imot. Jeg har absolutt ingenting imot homofile, og jeg kan rope det ut fra hustakene om så nødvendig: Jeg sitter og ser på et foredrag holdt av en åpenbart homofil mann.
Det eneste som i så måte gir grunn til uro, er at han også visstnok er prinsessens «kjæreste», og logikken i dette klarer jeg ikke å følge (kanskje er det derfor både Martha og Donut snakker så mye om at vi mennesker er så fæle til å «put people in boxes»).
Etter dette følger en masse prat om at vi skal akseptere oss selv, at vi skal «observere uten å være dømmende». Helt ok, men jeg kan lese det samme i en hvilken som helst selvhjelpsbok. Sjaman Durek prøver å være morsom, og ironiserer over folks syn på hva en sjaman er, at de tror at sjamaner danser nakne under fullmånen og så videre. Igjen ler og klapper publikum.
Sjamanen fortsetter en stund med å sjarmere sine tilskuere, altså rundt fem hundre kvinner, i senk, mens prinsessen står på sidelinjen og betrakter sin utkårede guru med blår i øynene.
Prinsessen griper ordet igjen, denne gang for å gi pressen tydelig beskjed om å slå av kameraene. De er tydelig misfornøyde, men etterfølger den kongelige befaling (selvfølgelig, salen kryr av PST-folk og livvakter).
Yes!, tenker jeg, nå begynner showet.
Jeg skal etter hvert spørre meg selv om hvorfor i alle dager det var nødvendig, for det skjer jo absolutt ingen ting!, men på dette punktet i fesjået er jeg ennå lykkelig uvitende om hvor skuffet jeg skal bli. Sjømannen fortsetter så med ytterligere selvfølgeligheter om at vi må lære å «elske oss selv før vi kan elske andre».
Det er et godt råd. Man kan lese nøyaktig det samme i en hel haug selvhjelpsbøker, og jeg har ingen innsigelser.
Han henvender seg så direkte til «kvinnene i salen» (hvilket i praksis vil si nesten alle i salen), for å fortelle dem om hvor negativt stress er for kroppene deres, og han erklærer: Damer, stress er dårlig for eggstokkene deres! (masse latter). Det er et ganske utrolig utsagn, men så lenge det er pent innpakket i sjamanens myke «gay-stemme» og kvinnelige fakter og sjaman-autoritet, går det rett hjem.
Sjamanen fortsetter å greie ut om sine sjaman-teorier.
Innimellom har han noen poeng, som for eksempel når han snakker om at hvis vi mennesker bare blir flinkere til å «observere uten å dømme», med andre ord, at vi avventer avgjørelsene inntil vi har alle fakta på bordet, så vil vi på sikt gjøre bedre livsvalg.
Helt ok, men igjen, man kan lese det samme i omtrent hver eneste selvhjelpsbok som noensinne er skrevet.
Han kan så fortelle oss at alle store oppfinnere opp gjennom historien var det han kaller «data-open», hvilket betyr at de ikke var dømmende, og derfor åpne for nye ideer. Han forklarer så denne ansamlingen av tilbedere i skjørt at «fear means lack of data». Dette er åpenbart et slags mantra for sjamanen, for han gnåler om dette i minst tjue minutter.
Han besitter den evnen som så mange gørrkjedelige mennesker innehar, at de kan gjenta nøyaktig samme budskap på X antall forskjellige måter slik at tiden går, og hele tiden sitter jeg og spør meg selv om når han skal begynne å levere, når han skal gjøre noe skikkelig sjaman-shit, levitere, fly over scenen, eller få prinsessen til å sveve.
I stedet kommer dette: Pusteøvelser.
Han får hele salen (altså, rundt fem hundre kvinner) til å sitte og dunke seg lett på venstre pupp, i en pusteøvelse han kaller «synthesis relay, inhale – exhale». Rytmisk dunking mor hjertet, mens vi puster dypt inn og ut. «We need cognitive respons», gnåler han med pipestemmen sin, og oppfordrer salen til å le, hoste, det betyr nemlig bare at de negative følelsene forlater kroppen. Og joda, kvinnene tapper i vei på puppene, og enkelte hoster. Lett. De får også beskjed om å «open your legs, I need you to be open», for de blir nemlig kvitt «blokkeringene» sine på denne måten, og joda, damene spriker, og hostingen og latteren betyr visstnok at «all you´re doing is amplifying love through your system, through your arms, your heart, your legs», og så, og jeg sverger på alt som er hellig at han faktisk sier dette, han sier «your boner»!
Om han mente å si «bones», og at det bare var en slags freudian slip, det vet jeg ikke, men jeg kan høre med mine egne ører at han sier «boner», amerikansk slang for «ståpikk», og jeg vet med dette at hele greia er en svindel, at sjaman Donkeydick ikke engang selv tror på det han står og lirer av seg.
Seansen avsluttes med at sjamanen får salen av kvinner til å reise seg, og gjenta en hel haug setninger jeg tror han står og finner på i farta. Alle handler om «love», og den siste er «and I love you».
Martha tar så over for å fortelle om sin «høysensitivitet», men det blir på en måte et antiklimaks etter sjamanens «show». Hun forteller også om at hun var redd for at hun innerst inne var «evil» (altså, ond), men at hun fant ut at det var «love». Sjamanen kjører en runde til med pustegnål og for noen er det visstnok en sterk opplevelse.
Og det var hele greia. Av dette showet har jeg lært følgende:
1) Det spiller ingen rolle hva du sier til andre mennesker. Det eneste som betyr noe er hvem du er, og hvordan du sier det du sier. Hadde for eksempel undertegnede, en skallet, lett overvektig branne på 1.90 sagt til fem hundre kvinner at «damer, stress er ikke bra for eggstokkene deres», ville de trolig spist meg levende. Men sjaman Dust kan fint si det.
2) Hele forestillingen er svindel og humbug, og sjakalen vet det trolig selv. Men det er en lukrativ svindel, for billettene koster seks hundre kroner stykket, og med fem hundre lettlurte kvinner som har kjøpt dem (pluss undertegnede), tilsvarer det en inntekt på rundt 300 000 kroner for et par timer med vrøvl. Forøvrig tror jeg ikke Martha selv innser at dette er svindel; jeg tror hun faktisk tror på det hun står og lirer av seg.
Hun trenger hjelp.
3) Alle menn fortjener en kvinne som ser på dem slik prinsessen ser på sjamanen (med blår i øynene). Spørsmålet er bare hvor mange kilo jævla humbug man skal si seg villig til å svelge for å oppnå det, og svaret er NULL.
Dette har vært en seanse jeg ikke ville unne min verste fiende å overvære, og til alle de (få) mennene jeg så blant publikummerne, som åpenbart ble dratt med dit av sine koner, vil jeg bare si: Kondolerer.