Det må nesten være legitimt å mene at norsk innvandringspolitikk de siste 30-40 årene ikke bare har vært litt feil, men helt ubeskrivelig feil. En ærlig drøfting av trender innen alt fra økonomi, kriminalitet og politisk polarisering gir god støtte til denne konklusjonen i nåtid.
Selv om man har dette synet, er det likevel lite ærlig å legge alt ansvaret på Arbeiderpartiet. Det er også veldig uærlig å påstå at de negative konsekvensene var ønsket fra noe politisk hold.
Det som imidlertid har et betydelig element av sannhet er at Arbeiderpartiet har vært et av de partiene som har vært aller mest låst i den dogmatiske tekningen som Terje Tvedt beskriver i «Det internasjonale gjennombruddet». Slik tankegang var absolutt toneangivende i flere andre partier også, men Ap har hatt mye politisk makt i det aktuelle tidsrommet og dermed mye de facto ansvar.
Men vi bør prøve å tenke fremover og ikke bruker for mye tid på å krangle om hvem som bør stå innerst i skammekroken. Samtidig tror jeg vi kommer veldig kort hvis Ap skal gjøre seg så hårsåre i forhold til å møte kritikk som de er nå.
Hvis partiet ikke hadde hatt unnskyldningen med de vanskelige dogmene og de problematiske tabuene, hadde det vært svært vanskelig å komme unna at politikken har stått til stryk. Da kan det være betimelig med litt ydmykhet på Youngstorget.
Denne mangelen på ydmykhet svir aller mest internt i FrP. Partiet som i hele det aktuelle tidsrommet hadde den realitetsorienterte innvandringspolitiske historien, og som måtte tåle mye tøff politisk trakassering på grunn av det. Det er denne mangelen på ydmykhet som gjør at anklagene om «spredning av 22. juli hat» føles så veldig hule. Spesielt innad i FrP.