Forfatteren Amélie Wen Zhao og coveret på hennes roman Blood Heir. Skjermbilde fra Twitter

Amélie Wen Zhao skulle publisere sin debutroman Blood Heir neste måned. Dette var første bind i en fantasy-triologi.

Handlingen var plassert i et russiskinspirert «Cyrillisk imperium», og handlet om en prinsesse med magiske krefter som må rømme sitt kongedømme etter at faren hennes ble myrdet. I markedsføringen skrev forlaget:

«I en verden hvor prinsessen er monsteret, undertrykkelsen er fargeblind og det gode og onde eksisterer i en verden av gråtoner…kommer en mørk gjenfortelling av Anastasia.»

Denne korte presentasjonen, krydret med noen korte utdrag av boken, var nok til at det kom voldsomme reaksjoner, blant annet fra andre forfattere, ifølge The Spectator.

F.eks reagerte man på presentasjonen av tvunget arbeid i en russisk sammenheng, og antok uten videre at dette var inspirert av slaveriet i USA, noe som viser en imponerende mangel på kunnskap om russisk historie. En kritiker skrev:

– Rasistiske drittforfattere, som Amélie Wen Zhao, tar bokstavelig talt de svartes narrativ og tvinger det inn i Russland hvor slik dritt ALDRI skjedde i historien.

Tydeligvis en person som ikke har hørt om den systematiske undertrykkelsen av ufrie russiske bønder, såkalte livegne, som kunne selges som kyr og var slaver på de fleste tenkelige måter. Eller alle millionene som havnet i GULAG.

En annen påsto at selve premisset om en fantasiverden hvor «undertrykkelsen er fargeblind» i seg selv er rasistisk. Zhao fikk også kritikk fordi en mørkhudet karakter døde i boken.

Forfatteren Ellen Oh tvitret at «fargeblindhet er ekstremt tonedøvt».
Hun måtte selv umiddelbart krype til korset og ynkelig unnskylde seg for å ha fornærmet og krenket tonedøve!

Les også: Disney-filmer fordømmes som diskriminerende

Lot seg presse

Wen Zhao lot seg dessverre knekke av presset fra disse krenkede kritikerene, beklaget og trakk publiseringen av Blood Heir tilbake. Nå har hun ved hjelp av «sensitive lesere» skrevet om boken med håp om å ikke krenke noen i det hele tatt.

Hun kan trøste seg med at hun ikke er alene. Kosoko Jackson, en både mørkhudet og homofil forfatter som selv virker som «sensitiv leser», måtte trekke sin nye bok fra markedet fordi en av skurkene var albansk muslim.

Og John Boyne, kjent for The Boy in the Striped Pyjamas, fikk så mye kjeft etter å ha skrevet inn en transkjønnet person i sin nye roman at han følte seg tvunget vekk fra Twitter.

Problemet var selvsagt at Boyne ikke selv var transkjønnet, og at historien derfor ikke var «autentisk». Dessuten hadde han brukt feil pronomen, og var altså skyldig i å «feilkjønne» den innbilte karakteren.

Fake news?

Hva som anses som krenkende øker for hver uke som går, og utviklingen ser ikke ut til å stoppe. Når man skriver om disse tingene er et vanlig spørsmål: Dette må da være fake news?

Som da skuespilleren Benedict Cumberbatch for et par år siden nesten ødela sin karriere, fordi han brukte begrepet «coloured people» i stedet for det politisk korrekte «people of colour».

Forfattere kan få store problemer hvis de kun kan fortelle historier hvor alle karakterene er av samme rase, kjønn, religion, nasjonalitet og etterhvert sikkert alder som forfatteren selv. The Spectator spør om det vil bli slik at forfattere kun kan skrive memoarer. Men selv memoarer må nødvendigvis inneholde andre karakterer.

Ender det opp med at forfattere må sitte i hvert sitt rom og skrive dagboker til seg selv?