En svært spesiell dag i norsk politikk og samfunnsliv er over. Flere skriver til oss og oppfatter det som et veiskille. De er bekymret. Frontene har hardnet til.
Innvandringsrealisme har de siste fire uker blitt kritisert under henvisning til at det «maner frem høyreekstreme krefter». Terroraksjonen til Anders Behring Breivik fra 2011 brukes for å umyndiggjøre enhver kritikk av den naivitet og dumskap som multikulturalistene selv har vært proponenter for.
Dette skjer bare uker etter at Arbeiderpartiet selv gikk offentlig ut med en mye mer innvandringskritisk linje. Det er altså en mangel på konsekvens i det hele, og i tillegg blir den ikke arrestert i offentligheten. Mediene klarer ikke å stille kritiske spørsmål, følge dem opp og eksponere hykleriet. Det skaper maktesløshet i befolkningen, noe som aldri er et sunt tegn for noe samfunn.
I sine beskyldninger om at andre polariserer, ruster man selv opp en uforsonlig og aggressiv linje. Det er sjokkerende at det ikke erkjennes eller innrømmes hvilke reaksjoner det dermed fremprovoserer.
Feilsteg og svakhet
Statsministeren maktet ikke å stå fast mot det hysteriet som hysterikerne selv skapte. Med bakgrunn i unødvendige innrømmelser ble regjeringene drevet fra skanse til skanse. For å redde seg, la man seg så flate at integriteten fordampet. På NRK Debatten perfeksjonerte Jan Tore Sanner denne innrømmelsenes ytterpunkt på en måte som vel knapt har blitt observert siden Kulturrevolusjonen. Slike «skriftemål» ble avkrevd av flere, og de ble kun akseptert hvis vedkommende ydmyket seg selv i prosessen.
Som tilskuere til denne makabre forestillingen av «synd» og «anger» sitter et folk som de siste årene har våknet opp og forstått at masseinnvandringen er i ferd med å ødelegge de kvaliteter det norske samfunnet og velferdsstaten var bygget opp rundt. De oppfatter etablissementet, så vel det intellektuelle som det politiske, som virkelighetsfjerne drømmere som har kastet blår i øynene på dem i flere tiår. Forhåpningen har vært at erkjennelsen nå var økt – etter 2015.
Derfor også interessen for å se til nabolandet, Sverige, for å lære før det var for sent.
Denne oppvåkningen i folket vil neppe ta slutt selv om venstresiden nå viser sine sanne halvtotalitære og herskesyke tendenser. Det er et mindretall som klamrer seg til utopiene, men beklageligvis sitter de på de formelt sett mest betydningsfulle posisjonene i politikk, media og statsforvaltning.
Men de tar feil hvis de tror de kan stoppe folkets ønsker i denne saken. For det er noen som har fornuft, realisme, framsynthet og integritet på sin side. De andre har mer og mer bare skjellsord, sjikane, vingling og opportunisme å vise til.