Islamofile fremhever gjerne den islamske invasjonen og 700 år lange okkupasjonen som et slags multikulturelt høydepunkt.
Denne fremstillingen startet allerede med kritikere av katolisismen i opplysningstiden. Tenkere som Voltaire og historikeren Edward Gibbons tegnet et forskjønnet bilde av et islamsk opplyst styre, som kontrast til kirken med sine heksebrenninger, korstog og den «forferdelige spanske inkvisisjonen».
I ren irritasjon skrev den spansk-amerikanske historikeren Dario Fernandez-Morera boken The Myth of the Andalusian Paradise: Muslims, Christians, and Jews under Islamic Rule in Medieval Spain.
Jeg leste boken for noen år tilbake, og har hatt en gjennomlesning nylig.
Segregering
Fernandez-Morera benytter seg av spanske og islamske samtidige kilder, og punkt for punkt avviser han skjønnmalingen.
Han tar for seg forholdet mellom kristne, jøder og muslimer og dokumenterer grundig at selv om det var perioder med relativt rolige forhold, så var det normale streng segregering og undertrykkelse, krydret med enkelte massakrer, masseutvisninger, pogromer og opptøyer.
Kvinnene
Kvinnens rolle som frie individer avvises komplett. Riktignok var det enkelte, ytterst få kvinner som levde delvis frie liv, men dette var som regel slaver som oppnådde høy gunst pga kunstneriske evner eller intelligens. Men de var fortsatt slaver, selv om de hadde en viss bevegelsesfrihet.
Fernandez-Morera tar også et oppgjør med de som nekter for at okkupasjonen var motivert av jihad. Alle samtidige tekster, både spanske og islamske, viser klart og tydelig at jihad var en av motivasjonene for angriperne. Selvsagt blandet med andre motiver, slik som grådighet, eventyrlyst og ren blodtørstighet.
Men at det religiøse aspektet generelt og jihad spesielt hadde stor betydning, kan det ikke herske noen tvil om. Og det handler om jihad i sin krigerske form, ikke den indre kampen, den såkalte «store jihad».
Jødene
Riktignok var jødene undertrykt av visigoterne, og forfatteren gir flere eksempler på at jødene i startfasen så på muslimene som frigjørere, og derfor tok parti med invasjonsstyrkene. Dette hadde katastrofale følger for jødenes senere historie i Spania, siden de kollektivt fikk status som forrædere.
Men tross enkelte suksesshistorier ble situasjonen for jødene ikke bedret ved å bytte ut visigoterne med muslimske ledere, tvert i mot. Selv Maimonedes, den jødiske filosofen som ofte fremheves som et eksempel på jødisk suksess under islamsk styre, rømte landet og opplevde senere undertrykkelse i bl.a. Egypt.
Dette temaet har også blitt grundig behandlet i boken Mohammed and Charlemagne av Henri Pirenne. Hans tanker ble revitalisert i boken Mohammed and Charlemagne revisited av Emmet Scott, som er vel verdt å lese gjennom.
I moderne tid er synet på Andalucia-perioden preget av det Fernandez-Morera kaller «nåtidisme» (presentism): For at befolkningen i Europa ikke skal miste troen på det multikulturelle eksperimentet, så må man ha historiske forbilder å vise til, uansett hvor mye man må vri på sannheten.
Det er synd at våre ledere ikke fokuserer på avslutningen av okkupasjonen, den såkalte reconquista. Skal vi lære noe av historien om Andalucia, så er det at selv 700 års okkupasjon kan reverseres. Det handler bare om vilje.