Vi spiser med indianere og negre, vi drikker med kinesere og arabere, vi kler oss som franske, spanske, italienere – hvis vi ikke slutter å leve unorsk, vil vi ende opp som en nasjon av «Dverge» (Norges Riiges Historie, 1771).
Vi kvittet oss med Danmark og Sverige. Det lyktes i hegemonikampen om det norske å forme Norge til en homogen nasjon med felles kulturforståelse. 250 år senere konstaterer vi at elitenes multikulturelle prosjekt i løpet av de seneste femti årene er i ferd med på nytt å gjøre oss unorske. Mitt hovedanliggende er vedlagt litteraturliste – og i lys av utviklingen – en oppfordring til stadig dypere innsikt i og forståelse for et av tidens store politiske og kulturelle dilemmaer; islam og religionens politiske tentakler; islamismens inntrengning på demokratiets og liberalismens jord.
Litteraturen sveiper innom fascisme, kommunisme og nasjonalsosialisme fordi islamismen har idefellesskap med totalitarismen. Et aspekt det legges svært lite og ingen vekt på i multikulturalismens ideale. Forståelig fordi det kan løfte historieløshetens slør og mane til kraftige protester. Men likevel; ytterst merkelig etter at det gikk med 60 millioner mennesker for å nedkjempe fascismen og nazismen. Kommunismen åndet ut ved den demokratiske mur omkring 1989.
Symptomet på ideens kraftløshet kan diagnostiseres ved Sovjetunionens sammenbrudd, og kommunist-Kinas statskapitalisme utviklet til global nyimperialistisk trussel. Likheter? Ingen tør motsi kinesere uten å bli straffet økonomisk. Like lite som vi tør ytre oss om innvandring fra den muslimske verden og negative påvirkninger uten å bli kalt rasister og hatpredikanter.
Samtidig raver gamle og nye marxist-leninister og en partileder i rød ammetåke rundt på Stortinget «med hele folket bak seg» og to prosent oppslutning på meningsmålingene. Båret av ideens kraft, som henger i luften når mediene hver dag summerer ofrene fra islamistisk terror verden over.
Den fjerde drømmen om et fullkomment samfunn slo opp øynene i Egypt i 1928, Det muslimske brorskap. Kimen til den moderne islamismen, som fikk sitt gjennombrudd etter Khomeinis revolusjon i Iran 1978-1979. Islamismen som politisk ideologi legitimerer seg ved religionen Islam. Den hevder at ethvert rettferdig og ideelt samfunn må være basert på sharialover. Et system av uforanderlige (renhets)lover gitt av Gud.
Lovene og tilknyttede institusjoner skal regulere alt fra politiske institusjoner til menneskenes levesett i det islamske samfunnet. De totalitære fotavtrykkene vises overalt der islam prøver å etablere seg. Det kjempes for å etablere kalifatet med alle midler langs to hovedretninger; optimal voldsbruk og bruk av alle tilgjengelige demokratiske midler. Den første vanskelig å bekjempe med tradisjonell militærmakt. Den andre metoden, hovedproblemet, er det umulig å verge seg mot.
Litteraturliste
JAKTEN PÅ DET NORSKE, Perspektiver på utviklingen av en nasjonal identitet på 1800-tallet, ad Notam Gyldendal 1998
DRØMMEN OM DET FULLKOMNE SAMFUNN, Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?, Aschehoug 2011
Antologien MILEPÆLER, L.S.P. Forlag 2004
ISLAMSK TERRORISME, Abstrakt forlag 2005
Antologien IDEOLOGI OG TERROR, Totalitære ideér og regimer, Dreyer 2011 *
Antologien POLITIKK OG RELIGION, En farlig kombinasjon?, Dreyer 2012 *
Antologien INTELLEKTUELLE OG DET TOTALITÆRE, Pervertert idealisme, Dreyer 2014
Antologien ISLAMISME, Ideologi og trussel, Dreyer 2016 *
Antologien HØYREEKSTREMISME, Ideér og bevegelser i Europa, Dreyer 2012
Antologien VENSTREKSTREMISME, Ideé og bevegelser, Dreyer 2013
REVOLUSJONEN I EUROPA, Innvandring, islam og Vesten, Dokument forlag 2013
Terje Tvedt; DET INTERNASJONALE GJENNOMBRUDDET, Dreyer 2017
ISLAM, Den 11. landeplage, Kolofon forlag 2015
ÖST, VEST, NORD, SØR, Hovedlinjer i internasjonal politikk etter 1945, Universitetsforlaget
Antologier merket med stjerne er redigert av «Nettverket for studier av totalitarisme og demokrati» (NEST). Mellom permene er spekket med nasjonale og internasjonale eksperter på foreliggende tematikker og problemstillinger. Redaktører er blant annet professorene Øystein Sørensen og Bernt Hagtvet, begge UiO og bidragsytere i NEST.