Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Frank Rossavik slår i Aftenposten (24.3.) fast at Støres påstand om at Listhaug ”kalkulert nører opp under hatet som tok så mange liv 22. juli” var like ille som Listhaugs påstand om at ”Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet.”

At Rossavik har kommet til den erkjennelse er både oppsiktsvekkende og prisverdig. Rossavik har rett. Det vil si Støres påstand er egentlig verre.

Det er ingen ting i Listhaugs utsagn som skulle tilsi noen kalkulert kopling til 22. juli bortsett fra at utsagnet tilfeldigvis falt på samme dag som 22. juli filmen ble lansert. Og at Arbeiderpartiet har neglisjert både terrorberedskapen og nasjonens sikkerhet både før, under og etter 22. juli, er en kjensgjerning det ikke er til å komme bort ifra og som Arbeiderpartiets ledelse har måtte høste kritikk for fra mange kanter, bl.a. fra Gjørv-kommisjonen og Riksrevisjonen.

Så hvorfor sparkes Listhaug, og hvorfor fremstår Støre som den hvite ridder?

Her svikter det for Rossavik. Den ene grunnen er at det var Listhaug som startet, sier han. Tja, mon tro det!? Sånn er det jo i en barnehage, og kanskje har Listhaug rett i at det er nettopp det Stortinget er blitt. I en bredere europeisk sammenheng er Listhaugs retorikk i alle fall for parlamentarisk barnemat å regne.

Den andre grunnen er at hennes utspill nører opp under Ap-hatet som også finnes i ABBs forrvirrede ”manifest”.

Det er nok mye rart som befinner seg i ABBs forvirrede manifest. Men her fortar Rossavik en lite troverdig kopling ved å trekke frem en tautologi som mer fremstår som et forsøk på brunbeising. Dersom det er slik at et hvert utsagn som kritiserer Arbeiderpartiet for ikke å ta nasjonens sikkerhet på alvor kan koples opp til ABB, er det svært mange som vil falle i den kategorien, uten at de av den grunn kan tas til inntekt for ABBs forkvaklede verdensanskuelse. Denne er stygg, Rossavik!

Nok en grunn ifølge Rossavik, er at ”Støre generelt nyter større tillit enn Listhaug”.

Ja, det er nok riktig, i alle fall i de kretser Rossavik sirkulerer i. I øvrige deler av befolkningen stiller det seg nok annerledes. Det vil ikke forbause om hun som ble sparket i går er ny statsminister innen fem år. De siste meningsmålingene tyder i alle fall på at saken ikke har svekket tilliten til Listhaug og til Fremskrittspartiet i de brede lag av befolkningen.

Så drar Rossavik påskekrimmen virkelig langt ut på påskevidda ved å beskrive ”det absurde Ap-hatet” og at Ap mistenkes ”for med overlegg å undergrave nasjonen ved å åpne for masseinnvandring.”

Dette er jo bare tull. Det er vel noen ganske få, om noen i det hele tatt, som tror at Ap ”med overlegg” ønsker å undergrave nasjonen ved hjelp av masseinnvandring. Det som er saken er at en stor del av befolkningen, de som i første rekke har fått føle de negative konsekvensene av globaliseringspolitikken og innvandringsbølgen direkte på kroppen, rett og slett er uenig i Arbeiderpartiets politikk. Er det så vanskelig å forstå da?

Vanlige folk ønsker ikke økt terror og redusert samfunnssikkerhet, reduserte velferdsgoder og økt konkurranse i et vanskelig arbeidsmarked, innvandrerkriminalitet og utrygge nabolag samt at norsk kultur og tradisjon blir tråkket på til fordel for politisk korrekt multikulturalisme.

De er realister og ønsker ikke å se den velferdsstaten som de selv og deres foreldre møysommelig har bygd opp bli underminert ved masseinnvandring av økonomiske velferdssøkere. De ønsker ikke å betale regningen for globalistenes og den politiske elitens utopiske verdipolitikk. De er lei av ensrettingen i etablerte media. De ønsker ikke uærlige politikere, men politikere som tør kalle en spade for en spade. Sånne som Listhaug. Er det så vanskelig å forstå?

Rossavik konkluderer med at det er blitt så ille at ”nå er rasismen åpenlys. Den tyter ut i sosiale medier og i nye medier som Resett” og at ”Ganske mange fremstår nå som like politisk forrykte som Breivik” og at han ”ser det i kommentarfelt og hos Resett.”

Vel, riktig nok kan det komme mange rare ytringer i kommentarfeltene både på den ene og den andre siden. Ekstremisme følger gausskurven med små haler både på venstre og høyre side av en normalfordelt befolkning som kan være uenige om mye innenfor gitte demokratiske rammer. De må vi bare leve med og håndtere så godt vi kan. Det er en sak for PST og ikke PFU.

Men er dette en sannferdig karakteristikk av Resett? Mener virkelig Rossavik at Resettredaksjonen er ”like politisk forrykt som Breivik”? Dette er i så fall udokumenterte hatpåstander som kan få et rettslig etterspill!

Rossaviks artikkel fremstår som et dårlig skjult forsøk på å stigmatisere og brunbeise et konkurrerende media som har brutt Aftenpostens og de etablerte medienes monopol på massekommunikasjon, som målbærer andre synspunkt og en alternativ stemme til det ensrettede kommentariatet i Akersgata og som stadig sjeler flere lesere fra samme.

Og er ikke de karakteristikkene og det språket Rossavik bruker her nettopp ”et steg mot noe enda verre?” Er det så vanskelig å forstå at andre kan ha andre meninger? Er det ikke nettopp evnen til å kunne erkjenne og akseptere ytringsrett og meningsmangfold som kjennetegner demokratiet? Eller tar bare Rossavik det for gitt at det er ”en lov for Loke og en annen for Tor?”