Etter valget er det noen som slikker sine sår, mens andre jubler av glede. Og slik skal det være i et ekte demokrati. At Arbeiderpartiet kunne gjøre det så dårlig, er hovedgjennomgangstemaet i omtrent alle aviser, og forslagene om syndebukker florerer, og det skrives dypsindige og ordrike artikler om hvordan det kunne gå så galt, uten at noen blir klokere av den grunn.
Og her vi vel ved selve kjernen. Nemlig at ingen spør seg om det kan være noe galt med våre tradisjonelle medier, inklusive NRK, som for kort tid tilbake ikke spurte seg om hvis venstresiden vinner valget, men når. Da vil vi få orden på norsk politikk igjen. Da vil innvandringspolitikken modereres, de rikeste skal skattelegges rettferdig, reformer av kommuner, politi, forsvar, transport, etc. skal stanses og reverseres, velferden skal igjen tas hånd om av det offentlige, og ikke disse avskyelige velferdsprofitørene. Og det meste skal bli som før med sosialdemokratisk styre og stell.
Men så skjer det uventede, nemlig at velgerne ikke kjøper medienes politiske utlegninger, håp og spådommer. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som har mistet grepet om velgerne, det er i høy grad også mediene. Disse har i like stor grad som Arbeiderpartiet behov for å granske sitt eget bidrag til både å ha forledet Arbeiderpartiet inn på gale veier, og til ikke å oppfatte hva som rører på grasrota.
Hva kan dette skyldes? I første omgang, tror jeg, skrivekløe blant meningsbærende redaktører og journalister. De presenterer daglig lange og ordrike analyser og meninger, som for den menige velger ikke er relevante, og de tar opp problemstillinger som ikke angår de fleste av oss. Om noen tar seg brydderiet å sende innlegg til debattredaksjonene, blir man ni av ti ganger avvist med plassmangel som begrunnelse, samtidig som redaktørene selv fyller opp side etter side med sine egne analyser og meninger. Det blir liten vitalitet i et slikt miljø.
Det er heller ikke til å stikke under en stol at de aller fleste redaksjonsmedarbeidere er venstreorientert. Dette skal være kartlagt i en egen undersøkelse. Det kan vel ikke overraske noen, når vår første professor i jounalistikk har AKP(m-l)-bakgrunn, likeså en foreleser i media ved Høgskolen i Oslo og Akershus, samt en tidligere sjefredaktør i Aftenposten, og når dagens krinkastingssjef med SU-bakgrunn kunne få seg til å si at de som hadde divergerende synspunkter på bruk av hijab til en programleder, hadde brune tanker.
Det er da ikke så merkelig at våre medier, som verner om det frie ord, ikke ser at det frie ord strekker seg langt utover deres egne tanker og meninger. I norske aviser, f.eks., er det vanskelig å slippe til med andre syn på årsakene til klimaendringer, enn de offisielt og avisenes egne vedtatte. I NRK blir nesten alle redaksjonelle utsagn og intervjuer vinklet mot venstresiden. Det frie ord defineres som redaksjonenes rett til å skrive og mene hva de vil, ikke lesernes eller innsendernes.
Derfor har markedet for meningsytringer i de sosiale medier eksplodert, og der er meningutvekslingen langt mer direkte og intens, selv om den språklig og kvalitetsmessig ofte ikke holder mål. Men det er der mange befinner seg, særlig ungdommen, som ikke har mulighet til å slippe til på samme måte i pressepalassene.
Min oppfordring til pressen er derfor: gå i dere selv, gi slipp på den intense skrive- og meningskløen, og la mangfoldet slippe til for å skape en vital presse som appelerer til flere lesere og seere. Vern om det frie ord, også lesernes og seernes, uten å gå på akkord med kvalitet eller redaksjonell linje.