Donald Trumps statsvisitt til Storbritannia understreker at fremtiden tilhører Anglosfæren, ikke EU.
Mer enn to måneder er gått siden Storbritannia skulle trådt ut av Den europeiske union. Westminster er i full vranglås. Skadeskutte Theresa May har annonsert sin avgang som konservativ partileder og statsminister. Tory-partiet står på randen til kollaps. Det eneste som forhindrer Labour å overta er Jeremy Corbyns skrekk-cocktail av inkompetanse, bolsjevisme og antisemittisme. De to statsbærende partiene ble sønderknust av Nigel Farages Brexit-parti i EU-parlamentsvalget i slutten av mai. De konservative tapte over 1.300 (av knappe 5.000) seter i nylige lokalvalg, og risikerer nå å tape et viktig parlamentssete i torsdagens toneangivende suppleringsvalg i Peterborough til Farages mann.
For Toryene er krisen eksistensiell. Det er ikke bare Brexit som står på spill, men også partiets fremtid. Situasjonen er så håpløs at det kreves en deus ex machina for å komme ut av floken. Heldigvis, i grevens tid steg han plutselig ned fra himmelen, da Air Force One landet med Amerikas oransjhårede president, Donald Trump, på Stansted mandag formiddag.
Les også: Trump fra pomp og prakt til politikk – møter May
Mens den norske prateklassen som vanlig har vært opptatt med retorikkanalyse av Trumps tweets eller passformen til hans kjole og hvitt, så har presidentens selv benyttet opptakten til denne ukens statsbesøk til å legge sin ikke ubetydelige vekt bak en hard Brexit.
I en serie intervjuer med britiske aviser før avreise fra Washington har Trump gjort det klinkende klart:
- At Theresa May har gjort en hederlig innsats, men likefullt har forspilt sine kort i Brexit-forhandlingene med Brüssel, og burde bruke de 39 milliarder pund som Storbritannia tvinges til å betale i sluttoppgjør til EU som en brekkstang i forhandlingene.
- At Storbritannia bør komme seg ut av EU innen Halloween og at USA vil stå klar til å få på plass en handelsavtale mellom de to engelskspråklige landene i rekordfart.
- At Boris Johnson bør bli Storbritannias neste statsminister, (men at Trump også er positivt innstilt til utenriksminster og lederkandidat Jeremy Hunt).
- At Nigel Farage burde spilt en rolle i Brexit-forhandlingene, istedenfor å bli satt på sidelinjen av Theresa May, (som var smålig nok til å nekte Farage å møte Trump – hvilket i og for seg kun gjør et Trump-Farage-møte mer sannsynlig).
- At en eventuell statsminister Jeremy Corbyn (som udiplomatisk takket nei til å delta på mandagens bankett i Buckingham Palace) vil sette forsvars- og etterretningssamarbeidet mellom USA og Storbritannia på spill, på grunnlag av Corbyns venstreekstremisme.
- At Theresa Mays beslutning om å la kinesiske Huawei spille en strategisk rolle i utrullingen av 5G-nett i Storbritannia også vil risikere etterretningssamarbeidet mellom «Five Eyes»-landene, (USA, UK, Canada, Australia og New Zealand).
Dette er seks klokkeklare punkter og et mye tydeligere budskap enn en Barack Obama eller Jonas Gahr Støre noen gang kunne kommet med. At mange kommentatorer heller velger å fokusere på Trumps (treffende) beskrivelse av London-borgermester Sadiq Khan som en «stone-cold loser» får stå for deres regning. Det er likevel pussig at det norske embedsverket, kommentariatet og tankesmiende sektor synes å stå unisont på Brüssels side, mot Storbritannia og mot USA. Det vil helt sikkert bli husket, hvis Brexit omsider blir realisert og Trump blir gjenvalgt.
De nylige katastrofevalgene for Toryene har gitt vind i seilene for Boris Johnsons lederkandidatur. Trumps utblåsninger gir ytterligere fart for den kontroversielle eks-utenriksministeren. Det er en krypende anerkjennelse i det konservative partiet at Boris Johnson trolig er den eneste kandidaten som kan slå Labour og nå Farages fremadstormende styrker i valg. Samtidig er en ny Remainer-statsminister som May, noe som utelukkes av stadig flere toryer. Dette stikker kjepper i hjulene for Jeremy Hunt, en sen Leave-konvertitt. Hvis Brexit-partiet vinner i Peterborough på torsdag, vil et Boris-statsministerskap være mer eller mindre et fait accompli. Det er da trolig kun eks-Brexit-minister Dominic Raab som eventuelt kan knocke ut Johnson som en enda hardere Brexitér.
Uansett hvem som tar over i No. 10 i løpet av de neste ukene, vil ikke ha en enkel jobb å få gjennomslag for en Brexit-avtale i parlamentet – som vil være akkurat like vranglåst som det er i dag. Forskjellen er at selv Remain Tories nå vet at de står med en revolver i tinningen og at velgerne vil dra i avtrekkeren om partiet feiler å levere Brexit.
Den euroskeptiske European Research Group, ledet av Jacob Rees-Mogg, argumenterer nå for å skrote hele Theresa Mays Withdrawal Agreement og heller gå rett til forhandling av en post-Brexit (future relationship) frihandelsavtale mellom Storbritannia og unionen, med en mulig transisjonsperiode med handel på WTO-termer.
At Storbritannia nå tilsynelatende har ryggdekning fra Donald Trump for å forfølge en hardere og mer hasardiøs forhandlingslinje mot Brüssel løser ikke opp stillingskrigen av seg selv, men det flytter definitivt på vektskålen.
Således var mandagens bankett i Buckingham Palace mer enn bare monarkisk pomp og prakt. Den illustrerte hvor støtt den anglo-amerikanske alliansen fortsatt står. Trump gav en til seg å være subtil påminnelse om hvilke to land som stod opp for og forsvarte frihet og demokrati under andre verdenskrig, og signaliserte dermed til EU at de engelsktalende folkene kan gå sin egen vei dersom unionen igjen velger å stille seg på feil side av historien.
Dronningen for sin del, selvsagt vel vitende om hvordan hennes ord kan og vil spinnes, var ikke snauere enn Trump til å understreke hvor «special» det «special relationship» er. Den mangehodede institusjonen med sete i Brüssel var påfallende fraværende i hennes manuskript.
Som Trumps uttalelser om Corbyn og Huawei gjør klart er det harde spørsmål som ligger på bordet i forholdet mellom USA og Storbritannia. Men når selv Prince Charles – ingen fan av den amerikanske presidenten – blir rørt til tårer av Trumps tale, understreker det at USA og Storbritannia, tross alle forskjeller, har mer til felles med hverandre enn med Den europeiske union.
Et oftebrukt kort når bedrevitende unionister skal levere det intellektuelle nådestøtet mot Brexit, er å vise til at til og med Churchill, den mest britiske av britiske statsministere, var for en europeisk union. Det de ikke nevner er at Sir Winston aldri så for seg at Storbritannia selv skulle være del av denne puddingen. For engelsk-amerikaneren Churchill var det alltid, og særlig etter fem års kjemping mot sine tyske fiender og franske allierte, var det samholdet mellom The English-Speaking Peoples som lå hans hjerte nærmest.
I det lengre løp er tettere allianse mellom landene i Anglosfæren på mange måter mer naturlig for både Storbritannia og USA enn å være sveiset til hoften med et mangslungent og multikulturelt EU. Det er i dette lys man må se Trumps statsbesøk til Storbritannia, og hans kraftfulle intervensjon i favør av Brexit, og aller helst en hard Brexit.