Fremskrittspartiet er i nok en krise. Denne gangen er det alvor. Etter utallige saker hvor Frp representanter har kommet i medias søkelys for alt fra sedelighetssaker til fusk med reiseregninger, så har de nå gjort det som kun kan betegnes som en kardinalsynd.
De har et kommunikasjonsproblem. Det er ihvertfall slik det fremstilles av vennligsinnede politiske kommentatorer. Sannheten er at under Siv Jensens ledelse, så har Frp gått fra å være et parti hvor grasrota i partiet alltid var på lag med det ledelsen gjorde. Det gjelder ikke lenger.
Ledelsen i Frp er så langt unna sine egne fylkeslag i mange politiske spørsmål, at man nesten kunne tro at de ikke tilhører det samme partiet. EØS, EU, ACER, innvandring og ikke minst, bompenger er områder hvor Siv & Co kjører sitt eget løp. Det er et løp hvor det viktigste er å beholde statsrådsposisjonene, koste hva det koste vil.
Man kan jo spekulere på hva årsaken til dette er, men at egen posisjon teller svært mye her virker ganske så sannsynelig. Statsrådene til Frp vet at desto lenger de kan beholde posisjonene sine, desto større er muligheten for dem til å kunne få en toppjobb ute i Europa når eventyret en gang tar slutt.
Det at avstanden er så stor mellom FrP sentralt og distriktene, gjør sitt til at partiet ikke lenger klarer å tiltrekke seg velgere. Løftebrudd er blitt et varemerke for FrP og velgerne har fått nok. Når et ekstremistisk parti som MDG er større enn FrP på siste meningsmåling, så sier det seg selv at noe er galt. FrP har ikke lenger tiltro i det norske folk.
Les også: Det er noe tafatt, nesten impotent over Frp
Under Carl I Hagens ledelse var man aldri i tvil om hva partiet verken mente eller sto for. Nå sies det imidlertid en ting, men gjøres noe ganske annet. Noen mener at Siv Jensen klarte å få Frp «stuerent» ved sin regjeringsdeltagelse, men samtidig har hun marginalisert partiet fordi det nå er blitt politisk korrekt og følger stort sett de andre partiene i ett og alt.
Borte er protestpartiet som var motstandere av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Inn har kommet et parti som er med på å øke skatter og avgifter som aldri før og Norge har aldri opplevd større inngrep, eller rettere sagt større overgrep fra staten siden krigen. Stykkvis selges Norge ut til Europa. Drømmen om EU-medlemsskap er ikke bare Ernas, den er i høyeste grad Sivs også. Når Jensen sier at hun er imot EU nå, fordi landsstyret bestemte at de skulle være det, så får hun Pinocchio nese på størrelse med Jonas Gahr Støre.
Hvordan dette ender for FrP er ikke så vanskelig å se. Hvis ikke fylkeslagene får noe gjennomslag for vedtaket på landsstyret om bompenger, så kan vanskelig Jensen fortsette som både leder for Frp og statsråd. Sylvi Listhaug posisjonerer seg i kulissene, og bordet ligger duket for henne, Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde. Det hele kan ende i et internt opprør som vil få Bolkesjø utrenskingen til å forholde seg som en feriekoloni i forhold.
Det er vanskelig å se hvordan Siv Jensen kan komme godt ut av dette uansett hva hun gjør. Ved å etterkomme grasrotas ønsker, vil hun fremstå som en svak leder som bare under press tar til seg hva flertallet i Frp ønsker, og ved å fortsette løpet hun kjører nå og overkjøre sine egne for å tekkes KrF og Venstre, så er hennes tid som leder over.
For Frp som parti er det kanskje uunngåelig at Siv Jensen snart går av som partileder. Sylvi Listhaug er en naturlig etterfølger. Vi ser hvordan Venstre har gravd sin egen grav ved å la Trine Skei Grande sitte som partileder. Hvorvidt det vil være mulig for Frp å sitte i en regjering med Listhaug som leder blir en annen sak, men FrP vil da ihvertfall ha sin egen integritet i behold. Om det fører til at landet får en ny regjering med AP og Støre, så er det noe som bør være verdt prisen for FrP. Støre ved makten vil fort sørge for en oppblomstring på høyresiden, og det vil være taktisk lurt å sitte i opposisjon for å vokse seg stor igjen.
Det vil nemlig koste Frp mye mer om de fortsetter som nå.