I en kronikk på NRK Ytring den 28.3 prosederer Eivind Trædal en forsvartale for sin egen uanstendige oppførsel i en tidligere debatt.
Som Trædal selv påpeker, er det riktig at NRK fikk trollene frem i lyset, dvs. trollet. Det var bare ett troll i debatten og den personen vil de fleste ikke ha særlig problem å identifisere.
Hele innlegget er et emosjonelt oppkok hvor Trædal forsøker å skape et slags bilde av seg selv som en hvit ridder, en forkjemper for saklig debatt og motstander av alt som er galt, der han selv innehar den hele og fulle sannheten. En slags uskyldig offer for å ha blitt invitert til debatt mot Verdens Ondskap, på kort varsel. Der han, i rak motsetning til kronikkens tittel, forsøker å gjøre sin egen uanstendige oppførsel til noe anstendig. Ikke utenkelig falt det noen selvmedlidende tårer da denne ble skrevet.
Det er tydelig at Trædal ikke noen sinne har lært om argumentasjonsteknikk og logiske feilslutninger. Eventuelt spekulerer han i at mange nok har så liten basiskunnskap om dette at de biter på rent følelsesmessige argumenter. Problemet er bare det, at Patos fungerer svært dårlig i fravær av Etos og Logos. Med mindre man allerede lever i den samme verden og dermed er fornøyd med en liten dose av Patos, som litt moralsk bensin.
Om Lurås og Rustad virkelig er ondskapen selv reinkarnert, burde de vel være lette å ta ned i en debatt med saklige argumenter? Ikke bare klarte Trædal å fremstå som fullstendig ute av følelsesmessig kontroll, men klarte heller ikke å fremme et eneste saklig argument mot noe som helst.
Gjennom en lang rekke påstander basert på usaklige og uvesentlige merkelapper og «guilt by association» skal «de andre» diskrediteres og fratas sin legitimitet som meningsberettigede. Dermed fremstår Trædal som vinneren i eget hode. Ikke fordi han fremmer et eneste saklig argument, men basert på at han forsøker å fremstå som best, uten å ha levert noe som helst annet enn hyl og skrik og sverting for oss som befinner oss utenfor Trædals kranium.
For han fremmer ikke ett eneste saklig argument, kun påstander om skjulte agendaer, at noen har forsvart andres rett til å ytre noe han selv ikke er enig i, eller fordi noen han mener ikke burde ha rett til å mene noe i offentligheten, har ytret seg på deres medier.
Servert en mulighet til å debattere dem han selv mener å være det moderne Norges svar på Hitler, burde det være som å slå inn åpne dører for en intellektuelt oppegående og høykulturell kløpper som Trædal.
Han burde ha vunnet på walkover, men hvordan skal man klare det dersom man snubler og brekker begge beina på vei ut av garderoben?
Premisset i Trædals hode ser ut til å være at han selv står for det gode i samfunnet, det uomtvistelige og objektivt gode, som alle anstendige mennesker vet og er enige om. Ferdig snakka. Trædal har moralen, sannheten og de gode intensjoner på sin side. Et ego ikke ulikt Anders Behring Breivik.
I realiteten er innlegget bare et emosjonelt utbrudd som går på å forsvare sin egen ukontrollerte oppførsel og mangel på argumenter. Et elendig forsøk på å redde egen ære og forbli relevant i eget ekkokammer. For det det er liten tvil om at han har svært lite appell utenfor. Man kan ikke overbevise tenkende individer i fravær av Etos og Logos.
Nå skal skylden fordeles. Han selv har intet ansvar. Agency – et fremmedord for noen når verden ikke er ideell og man tvinges til å vise sin egentlige karakter i møte med en utfordring.
Stå på Eivind. Du er din egen verste fiende. Når man tror du har nådd bunnen, så fortsetter du å grave. Og vi skal ikke stoppe deg.