Det er ikke mulig for et samfunn å akseptere alle ytringer. Den oppfatning er bare noe vi smykker oss med. Da menneskene etter jordbruksrevolusjonen tok steget fra små grupper hvor den sosiale organiseringen var basert på familie og «blod», ble felles ritualer og «tro» de viktigste bindemidlene.
Slike ritualer og tro trenger ikke å være sanne, de fungerer nesten enda mer effektivt som bindemiddel hvis de er absurde. For da viser alle hvor hengivne de er til gruppen. De er villige til å hevde noe som strider mot deres egen erfaring og fornuft, alt for å tilhøre fellesskapet.
Sosiale grupper vokter over sitt samhold og er veldig vare for de som ikke er konforme. Slike må disiplineres eller kastes ut. I gamle dager ble de stort sett drept.
Men de opprørske tendenser har ikke blitt luket bort av evolusjonen. For opprør kan også lykkes hvis de er kløktig organisert. Ja, for opprør er også fornyelse, kanskje i møtet med andre krav, andre omstendigheter, som krever nye ideer, nye ritualer og ny «tro». Det er derfor en dynamisk spenning mellom konformitet og individualisme hos alle grupper.
Vi har en slik situasjon i Norge nå. Det foregår et «opprør» mot det etablerte. Men hvor målet som alltid, også for opprørerne, er en ny konsensus. For uten det, er samholdet fortapt.