Bærekraftig økonomisk vekst hvor tilbud og etterspørsel balanserer i det lange løp, er basert på uavhengige aktører (entreprenører) som tester ut nye ideer (varer og tjenester) i markedet.
Forbrukerne avgjør om nye ideer tilfredsstiller et behov eller ikke sammenlignet med alternativkostnadene. Profitt viser at det er behov for ideen mens tap viser at det ikke er behov. Det er prismekanismene som sørger for koordinasjonen mellom entreprenørenes tilbud og forbrukernes etterspørsel.
Den økonomiske veksten de siste to hundre årene er således et resultat av uavhengige entreprenørers spekulasjoner og prismekanismenes koordinerende funksjon med stadig billigere og bedre varer og tjenester som følge. Men det er et område hvor entreprenørenes viktige funksjon enten er kriminalisert eller undergravd (gjennom «crowding out»), og det er innenfor det offentlige helsemonopol. (Det samme gjelder utdanning).
Alle monopol rammes av den økonomiske loven om avtagende avkastning. Den sier at økt investering i en produksjonsfaktor fører til avtagende avkastning dersom alle andre produksjonsfaktorer (kapital, ressurser, arbeidere) holdes konstante. Dette ses lett dersom det ansettes flere arbeidere i en fabrikk. Det skjer en stadig avtagende ekstra fortjeneste for hver ny ansatt bortenfor det optimale antallet. Til slutt går arbeiderne i veien for hverandre, og en ekstra arbeider fører til direkte tap. Heldigvis finnes det en løsning på dette problemet, og det er teknologisk utvikling (innovasjoner).
Les også: Nordmenn bekymrer seg for ulik behandling i helsevesenet
Økonomer skiller mellom innovasjoner og invensjoner.
En invensjon er en teknologisk eller organisatorisk nyvinning som ikke er testet ut på markedet mens en innovasjon er en invensjon som høster profitt på markedet. Historisk var kineserne opphav til mange invensjoner (papir, krutt, kompass med mer), men det var først europeerne som omgjorde disse invensjonene til profitable innovasjoner gjennom prøving og feiling på markedet med økonomisk vekst til følge. Innovasjoner er avhengig av at det finnes et fritt marked, hvor uavhengige entreprenører kan spekulere koordinert av prismekanismene som anført over.
Et monopol mangler per definisjon et marked med uavhengige aktører når det gjelder monopolfunksjonene. Det finnes derfor ingen uavhengige entreprenører i vårt helsevesen som kan testet ut nye medisinske ideer. Men det mangler ikke på invensjoner i helsemonopolet. De fleste invensjoner er av nødvendighet dyre da det finnes mange flere dyre enn billige måter å tilfredsstille et behov på. Det skjer derfor over tid en uunngåelig akkumulering av dyre løsninger i helsemonopolet, da det mangler uavhengige helseentreprenører som kan oppdage innovasjoner blant invensjonene.
Resultatet av ovenstående blir derfor et stadig dyrere offentlig helsevesen. Helseminister Høie er nå tydelig på at det ikke går an å betale eller bemanne seg ut av helsevesenets utfordringer. Dette har han rett i, både på grunn av loven om avtagende avkastning og akkumulering av dyre invensjoner, og etter hvert stadig færre invensjoner, da det ikke finnes nok skattepenger til å finansiere disse. Så lenge vårt helsevesen forblir et monopol, må vi derfor forvente stagnasjon og etter hver degenerasjon av helsetilbudene.
Les også: De unyttige menneskene i offentlig sektor
Stagnasjonen har allerede begynt og viser seg på en rekke måter.
Ostehøvelprinsippet er en mye brukt metode ved innsparing i offentlige sykehus. Den går ut på å kutte prosentvist likt på alle avdelinger. Grunnen til at ostehøvelprinsippet brukes, er at uten et marked med helsentreprenører er det umulig for sykehusledelsen å finne ut hvor det bærekraftig kan kuttes, og hvor det kanskje bør investeres mer. Dersom ostehøvelprinsippet tilsidesettes, skjer kuttene basert på det som er politisk bestemt, medieomtalt, eller hvem som roper høyest med mer. Dersom det ønskes at en pasientgruppe skal prioriteres så må en annen nedprioriteres. Ingen av disse metodene er bærekraftige.
Loven om avtagende avkastning og akkumuleringen av dyre løsninger er nådeløse, men det går an å dekke til problemene for en tid. Sentralisering og sammenslåing av sykehus er mottiltak som utnytter stordriftsfordelen, men det finnes grenser for sentralisering som derfor bare innebærer en utsettelse av problemene. For mange pasienter er allerede en sammenslåing et stort problem.
Bunadsprotestene mot nedlegging av fødeavdelinger er eksempler på dette.
Andre virkemidler for å skjule problemene inkluderer nedbemanning med håp om effektivisering (dersom det finnes et uutnyttet potensial hos ineffektive ansatte), lengre ventetider (delvis skjult av politisk bestemt oppdeling av køer i ulike kategorier), behovsprøving av dyr behandling, fokusering på mer eller mindre relevante målepunkter for aktivitet (for eksempel pakkeforløp) med mer.
Ansatte, pasienter og pårørende kommer til å bli mer desillusjonerte, og sinne vil bli rettet mot sykehusledelsene og politikerne. Men sykehusledelsene kan ikke bryte loven om avtagende avkastning eller hindre akkumulering av dyre sykehustjenester, og er derfor i realiteten hjelpeløse. Vi må regne med at politikere kommer til å gjøre det de kan for å dekke over eller fraskrive seg ansvaret for de problemene som helsemonopolet møter. Det skjer allerede.
Les også: Kreftkøer skremmer politikere
Tall fra USA viser forskjellen på et fritt og et sterkt regulert helsemarked. I USA er plastikk kirurgi lite regulert og betales av pasientene, mens alle andre spesialiteter er sterkt regulerte og betales i stor grad av tredjeparter (forsikringsselskap eller det offentlige). I forhold til prisstigningen har plastikk kirurgisk behandling over tid blitt billigere med bedre kvalitet, mens behandling innenfor de andre spesialitetene har blitt mye dyrere.
Vi står overfor et valg i nær framtid. Enten fortsetter helsemonopolet med stadig dårligere «likeverdig» tilbud i forhold til omkostningene, eller så tillates det privatisering med åpning av et marked for helseinnovasjoner. Dersom uavhengige, private entreprenører slipper til i helsevesenet, er det ingen kjente begrensninger for den medisinske utviklingen til glede for våre barn og barnebarn.
Det er tragisk at entreprenørskap, som har sørget for den eventyrlige økonomiske veksten de siste to hundre årene, bekjempes når det gjelder sykdom og helse. Blant mange leger, sykepleiere og andre befinner det seg et stort potensial som er urealisert, på grunn av motarbeidelsen av helseentreprenørskap.