Donald Trump har gjort som han lovet og satt amerikanske interesser i forsetet. Amerikansk makt utnyttes til utenrikspolitisk fordel. Kina, Russland og andre ikke-vestlige land har forfulgt en slik realpolitisk kurs lenge. Men hva er Norges reaksjon på denne utviklingen?
[ihc-hide-content ihc_mb_type=»block» ihc_mb_who=»unreg» ihc_mb_template=»3″ ]
Skal vi dømme etter stortingsmeldingen «Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid» som nylig ble oversendt Stortinget, vil den norske reaksjonen bli å jobbe iherdig for at mest mulig overnasjonalitet skal overleve likevel. Det norske utenrikspolitiske etablissement lever fortsatt i en tro på at internasjonale og i praksis overnasjonale fora, som den som utarbeidet FNs migrasjonspakt, er best egnet til å ivareta norske interesser.
Den nedfelte «logikken» er som følger: Fordi Norge er en liten stat, vil vi bli overkjørt i bilaterale forhandlinger. De store nasjonene får sin makt begrenset av multilaterale ordninger. Ergo må Norge støtte alle de internasjonale organisasjonen vi kan. Og dette beskrives dermed – i Norge – som realpolitikk. Det er særlig FN norske byråkrater, forskere og politikere har forelsket seg i, men også EU.
Men sannheten er at den norske tendensen til å ønske å være best i den multilaterale klassen, gjør at den agendaen de fremmer i disse foraene har fint lite å gjøre med norske statsborgeres interesser. Det handler snarene om å fremme målsettinger som skal komme verdens fattige og ellers undertrykte til gode. Helt konkret og eksplisitt skal Norge jobbe for å overføre mer multilateral makt til utviklingsland, på bekostning av vestlige land. Som det heter i stortingsmeldingen:
«Norge arbeider for et mer representativt sikkerhetsråd, som bedre reflekterer dagens verden med økt representasjon av utviklingsland i form av både faste og valgte seter. Dette inkluderer både permanente og ikke-permanente seter for de afrikanske landene.»
Les også: Frp holdt utenfor da regjeringen jobbet med utenriksstrategi
I det norske utenrikspolitiske etablissement ser man ikke engang paradokset i dette med å aktivt jobbe for at andre skal ha mer makt. For det er jo rettferdig, og da blir alle fornøyd og behandler hverandre bedre. Nordmenn opererer ikke i realitetens (jungelens) verden, men i den forskjønnede og idealiserte. Konseptet Trump har fremmed om å ivareta egne velgeres og statsborgeres interesser, er en nesten heretisk tanke i Norge og UD. Det mest handler om hva som er best for andre.
Og utenriksdepartementet vil ikke styrke Norges evne til å ivareta sine nasjonale interesser gjennom et kompetent, selvstendig byråkrati som prioriterer felt der vi faktisk har interesser. Nå skal enda mer personell og norske penger brukes til å « forsvare og videreutvikle» de multilaterale organisasjonene.
«Den liberale verdensordenen som har vokst frem etter andre verdenskrig har vært avgjørende for Norges sikkerhet, velferd og økonomi. I dag er denne ordenen og mange av de multilaterale organisasjonene som støtter opp om den under sterkt press. Presset kommer både fra fremvoksende makter og fra stater som har vært sentrale i å bygge opp og forsvare verdensordenen. Endrede maktforhold truer med å svekke eller lamme enkelte multilaterale organisasjoner. I denne situasjonen må Norge styrke sin innsats for å forsvare den regelbaserte verdensordenen og tilpasse sine prioriteringer og arbeidsmåter for å sikre at våre interesser blir ivaretatt i årene fremover. Initiativer for å styrke og reformere det multilaterale systemet blir en viktig del av dette arbeidet.»
Mot EU
Dert hevdes et sted at «Norge må være godt gjenkjennelig som en realpolitisk aktør.» Men dagens situasjon omtales som et «utenrikspolitisk ruskevær». Og UDs respons til Trumps realpolitikk er som følger: «Stadig oftere vil det være nødvendig at vi legger oss tett opp til EU og likesinnede europeiske land». Denne dreiningen vekk fra USA og den anglosaksiske verden og over til EU/Europa er et trekk Høyre har foretatt, uten å konsultere regjeringspartner Frp. Men Ap ble konsultert i forkant.
Jeg har jobbet i disse utenrikspolitiske miljøene i årevis før jeg startet Resett, og denne stortingsmeldingen er ingen overraskelse. Man kan lett se for seg prosessen som har ført frem til dokumentet. De naive multilateralistene i Jan Egelands støpning styrer ordet og prosessens moralske høyverdighet, mens realpolitikerne gremmes, og holder kjeft. Eller de ekskluderes fullstendig, som i tilfellet med Høyres ignorering av Frp.
For egen vinning
Og en egeninteresse har disse byråkratene, under oppsyn av en Brende eller Søreide, av utfallet. For multilaterale organisasjoner innebærer et endeløst antall møter, seminarer og konferanser i alle verdens land. Og dit må det sendes delegater. Og da kan man fly, bo på dyre hoteller, heve alskens reisegodtgjørelser og opparbeide overtid. Riktignok er mange av møtene kjedelige, men det krever ikke annet enn innøvde fraser så det kan man lett komme unna selv om man er i mild bakrus etter gårsdagens cocktailselskap.
Og selvfølgelig er en del av strategien å få nordmenn inn i ledende stillinger i de multilaterale organisasjonene. Det gir flere godt betalte jobber for UD-byråkrater og det gir norske politikere en sjans til et liv etter norsk politikk.
Og norske forskere skal også få være med på gildet: «Forskningsbasert kunnskap gir grunnlag for god politikk. Som en oppfølging av denne meldingen vil regjeringen ta initiativ til et nytt samarbeid med relevante forskningsmiljøer for å fremskaffe mer forskningsbasert kunnskap om endringene i det multilaterale systemet, hvilke konsekvenser det vil ha for Norge over tid og hva vi kan gjøre på lengre sikt for å sikre norske interesser og de verdier som ligger til grunn for disse,» heter det i meldingen
Dette er forskere som igjen kan fortelle hvor riktig Norges multilaterale og verdibaserte tilnærming er.
Og mens UD lever i en boble finansiert av 40 milliarder norske kroner i årlige overføringer over bistandsbudsjettet, går verden videre i den retning USA, Kina og Russland peker: Mot realpolitikk.
[/ihc-hide-content]