Den siste tiden har jeg hatt gleden av å overvære noen flotte og bevegende avslutninger på skoleåret på skolene der mine døtre går.
Jeg er svært imponert over norske lærere, og deres utrettelige arbeid for å skape toleranse og inkludering for alle barn i norske skoler. Jeg har ofte sagt at dersom vi ikke hadde hatt vår lærerstand som gjør alt hva de kan for at alle barn skal trives på skolen og i samfunnet, så hadde integreringsproblemene i vårt samfunn sett langt, langt verre ut. Men måten alle innvandrerbarn (og norske) møtes på i skoleverket, legger et svært godt grunnlag for at de alle skal føle seg inkludert og verdifulle.
Joda, jeg er lærer selv, og således kanskje noe inhabil, men jeg kan jo fortelle at kanskje mitt aller viktigste budskap til mine elever gjennom alle år var:
– Husk at det er ikke bare du selv som skal ha det godt på skolen, det skal også alle de andre!
Bismak
Men jeg må også innrømme at jeg følte en viss liten bismak da jeg hørte barna synge flotte sanger om inkludering og vennskap og bekjempelse av rasisme og hat. Da jeg sto og hørte på sangene, må jeg erkjenne at jeg i mitt stille sinn spurte meg selv: Hvem er det skolen egentlig henvender seg til når de ber om at vi sammen må bekjempe hat og rasisme?
Er det bare «oss selv», vi etniske nordmenn som har ansvaret for å bekjempe hat og rasisme, eller hviler ansvaret også på «våre nye landsmenn»? Godtar norske lærere langt verre adferd fra «våre nye landsmenn» enn fra våre egne etnisk norske barn? Vel, jeg skal ikke mene noe om det med absolutt skråsikkerhet, men vil likevel tillate meg å spørre: Er det ikke ganske typisk norsk at vi er langt mere tolerante overfor vår «gjester» enn våre egne barn?
Men det som i hvert fall er 100% sikkert, er at våre medier har denne tendensen. Eller hva skal vi si når norske medier lager reportasjer om det økende jødehatet i Europa, programmer og den økende homofobien og artikkelserier om det økende hatet, men overhodet ikke nevner noen andre enn den opprinnelige, etniske befolkningen?
Les også: UiB: Resett nesten inne på Ti på topp-listen over mest brukte nyhetsaktører online i Norge
For oss som følger med i andre medier enn de politisk korrekte norske, fremstår det som åpenbart at dette økende jødehatet, homofobien og hatet har en helt spesifikk årsak, som dessverre synes unevnelig for våre medier. Det er ikke den etniske befolkningen som står for økningen i disse svært skremmende holdningene – nei, hele økningen ser ganske åpenbart ut til å komme fra våre nye landsmenn. Hvem har ikke sett hvordan muslimske palestinere lærer opp sine barn til å hate jøder og ønske å drepe dem på bestialsk vis, eller hvordan muslimske stater har erklært krig og død over Vesten og USA?
Kan man forvente at innvandrere til Europa og til Norge med opprinnelse i land der de har blitt podet inn med at Vesten er deres fiender og at vi bør utryddes, skal oppgi sine holdninger straks de krysser grensen til Norge? Alle de undersøkelsene som gjennom årene har blitt publisert for å vise nordmenns skepsis til muslimer spesielt og innvandrere generelt, har vist at skepsisen er langt større fra innvandrerne.
De kommer langt dårligere ut i stort sett alle henseender, og jødefiendtligheten er langt større blant muslimer enn blant nordmenn. Hvorfor henvender da ikke mediene seg spesielt til muslimene for å få dem til å endre holdningene sine? Hvorfor tilskrives jødehatet oss nordmenn som i langt mindre grad er skeptiske mot jøder?
Les også: Mens vi venter på katastrofene
Ansvar
Pressen og medienes opptreden er etter min mening det aller beste beviset på at de egentlig ikke anser innvandrerne til Norge og til Europa som integrerte nordmenn med det samme ansvaret for sine holdninger som etniske nordmenn. Egentlig kan det ikke kalles noe annet enn den komplette meningsløshet å bekymre seg over utbredelsen av uønskede holdninger i Europas og Norges befolkning, helt uten å adressere hvor holdningene stammer fra. Det er omtrent som å straffe den ene broren for noe den andre broren har begått.
Og så kan man jo spørre seg selv: Ser ikke norske journalister selv dette tøvet, som de presenterer for oss? Har de ikke såpass yrkesstolthet og integritet at de innser at de forvrenger virkeligheten og presenterer et syn på problemene med økende jødehat, homofobi og hat som er åpenbart forfalsket? Som jeg har skrevet før på Resett, så er mitt fremste motto at det ikke må finnes noe som helst i virkeligheten som jeg ikke vil se i øynene.
Dette burde etter min mening være mottoet til enhver seriøs journalist i våre medier. Men hva gjør de i stedet? Jo, de dikter opp en virkelighet som ikke er bygget på realiteter, men på deres sterkt fargede ideologiske briller. Er de klar over det selv, mon tro? Eller er de så lydige og underdanige overfor instruksene fra sine redaktører om at de skal la innvandrere være helt i fred og aldri kritisere dem for noe?
Mediene jobber åpenbart for å fremme en form for inkludering – og de anser åpenbart veien til inkludering går gjennom å verne og beskytte våre innvandrere for kritikk. De tror ikke at folk flest vil tåle å høre sannheten, og derfor skjuler de den. Men folket er ikke så dumme som mediene innbiller seg. Og reaksjonene blir deretter. Vi slutter å tro på og stole på mediene fordi vi etter hvert har begynt å innse at det meste som kommer derfra er fake news.