Kunstverket «Making a Martyr» – korsfestelsen av Sylvi Listhaug i Bergen – er (var) lett å lese som et forsvar eller sympati for Listhaug. Få ting er mindre sympatiske enn det å korsfeste noen. «Min kamp» kan være et brennemerke fra dem som har korsfestet henne, et forsøk på å ydmyke den korsfestede enda mer.
Denne tolkningen av kunstverket er like rimelig ut fra verket selv som tolkninger til fordel for Listhaugs motstandere og korsfestere. Ja, jeg er klar over at kunstneren selv har gått ut med uttalelser til fordel for kritikerne og har plassert seg selv på den politiske venstresiden og blant kritikerne av Listhaug. Det gjør ingen forskjell.
Det forandrer nemlig ikke noe ved selve verket: Det (eller de gjenværende bildene av det) lever sitt eget liv, fordi det er verket selv (og dets samspill med seeren) som bestemmer hvordan det oppfattes – og ikke kunstnerens ønsker eller intensjoner for verket.
At kunstneren fant det nødvendig å plassere seg selv politisk i ettertid understreker nettopp at verket gikk utenfor kunstnerens kontroll og intensjoner, og at mottakelsen av verket tok en annen retning enn kunstneren selv ønsket.
Jeg tror og håper at det er noen av Listhaugs motstandere som har ødelagt verket ved å male over det (og ikke støttespillere for Listhaug – som jo skal være tilhengere av ytringsfrihet, karikaturtegninger og lignende).
Motstanderne har jo en rekke gode (eller «gode») grunner til å begå et slikt hærverk:
1. Det er jo dem som er tilhengere av sensur, politisk korrekthet og forskjellsbehandling av ytringer og av personene som ytrer dem.
2. En Listhaug-vennlig tolkning av kunstverket (som ovenfor) ville utvilsomt ha vokst seg sterkere over tid.
3. Listhaug har, og ville fortsatt å ha, vunnet mye sympati på grunn av dette kunstverket.
4. Hele prosessen mot Listhaug, skittent spill fra Støre og så videre, og den påfølgende fabrikasjonen av en regjeringskrise er flau og pinlig både for venstresiden og for hele Norge. Det er derfor i venstresidens interesse å få fokuset bort fra den saken, slik at den kan glemmes. Kunstverkets fortsatte eksistens ville holdt pinlighetene i live, til den gammelmodige venstresidens langsiktige ulempe.
La oss ikke glemme hverken dette kunstverket eller feilberegningene som ble gjort om dets mottakelse.