Det har vært vondt å følge Ap senere år. Det var selvsagt galt fatt med partiet allerede under Brundtland, Jagland og Stoltenberg, en linje man kan og bør trekke tilbake til krigen, men de hadde i det minste et eller annet slags format. Men et Ap under ledelse av Støre er bare vondt å bevitne. Ikke minst fordi partiets sentrale ledelse synes å støtte Støre og fordi bakland synes avkoblet fra partiledelsen og dens partiprogramutvikling. Under Støres ledelse har den sentrale partiledelsen tatt bruddet med grasrota og lokalpartiene en gang for alle. Partiet knekker.
En mangemillionær fra Oslos vestkant, som på folkemunne kalles «tåkefyrsten,» som synes dårlig skikket til å ta hint fra omverdenen, som ikke makter å bygge et sammenhengende partiprogram, skal ikke ha en sentral rolle i et parti som Ap. Det er ubegripelig at sentralstyret lar en person som Støre lede dem. Ap har allerede lenge latt seg lede av personer som sakte men sikkert ville måtte føre partiet til indre oppløsning, så det handler definitivt om en destruktiv partikultur; et parti kan ikke ødelegges av personer alene.
Det er denne partikulturen som nettopp har akseptert slike ledere som Brundtland, Jagland og Stoltenberg. Det er bare så alt for tydelig at man sentralt i Ap i hvert fall i et halvt århundre har søkt å distansere arbeiderne de i partinavnets teori skulle representere. Alene dét vil måtte bringe partiet i opprørt farvann. Det er bare nordmenns velkjente langmodighet som gjorde at partiet ikke var historie allerede under Jagland.
«Vi har en justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli.»
Når Støre anklaget landets justisminister for å spille på samme lag som Anders Behring Breivik var bunnen nådd. Støre har åpenbart ingen grenser hva angår utspill definitivt under det politiske beltestedet. Listhaugs utspill var et ekko av hva Ap 2 år tidligere selv hadde frontet, og kanskje grovt i målet, men det var en spissformulering mot partiet. Støre, derimot, gikk rett på person, vår justisminister, og smurte henne inn i Norgeshistoriens verste massemorder.
Det vil ikke bli glemt. Det vil aldri bli glemt. Igjen må man spørre seg hva partiledelsen tenkte om dette. Så de virkelig ikke hvor fatalt et slikt nedrig utspill ville bli?
Jagland ropte opp om 36,9. Han tok ansvar og fratrådte. Nå vaker Ap rundt 20% oppslutning. Vi hører imidlertid ikke ett pip fra den kanten om at Støre setter noen betingelser for eget partileder- og statsministerkandidatur. Så nå har Støre, på egenhånd, men med hjelp av et hjelpeløst partiapparat og et servilt sekretærskap i norsk media, klart å redusere svære deler av Aps velgergrunnlag til innvandrere og hevngjerrige ny-marxister som igjen synes å ha fått tro på drømmen om å knuse kapitalismen. Dette er i hovedsak partiets 20% av befolkningen, utover partiets gammelmodige «die-hards.»
Jeg har det vondt med partiutviklingen, ikke fordi jeg selv stemmer Ap eller har veldig mye hjerte der. Det handler om at partiet tross alt har vært en bærende bjelke i landet utvikling de siste hundre årene. Det handler om at et slikt historisk viktig parti med en slik «leder» vitner om en politisk kultur i fritt fall. Ikke minst fordi partiet har utbygd sin makt og innflytelse i alle samfunnslivets viktigste områder, noe som ikke minst sees i norsk medias åpne, kyniske doble standarder. Støre er godt beskyttet. Fordi han er Aps leder. Men hvem ved sine fulle fem forsvarer et slikt menneske som leder for etterkrigstidens viktigste parti?
Problemet er, derfor, langt mer omfattende enn personen Støre. Støre står bare som et grelt, overmodent symbol på ødeleggelsen av Ap-imperiet.
Kanskje er det like godt at partiet med halvmånene i partilogoen forgår i selvmål og blir en ubetydelighet på linje med Venstre, som et parti for spesielt interesserte. Spørsmålet er nå hvordan Aps øvrige bastioner vil forholde seg. Vi bør merke oss Brundtlands senere utspill. Hun er stadig å se i norsk media, og det er nok fordi hun ser hvor det bærer. Hun har erkjent at Støre er katastrofal for partiet. Hennes siste utspill, hvor hun lanserer Tajik som partiet og landets neste leder, er særdeles talende.
Støres lederskaps dager er nå talte. Men hva skal partiet, og nasjonen, med Tajik som Arbeiderpartiets leder? La oss si det slik: Brundtland har et tungt navn i hele Ap-Norge, og hennes befaling vil kanskje bli fulgt, men det er likeså opplagt at hun ikke makter å se særlig lenger enn den Brundtland vi så i Stortingsmelding 74 anno 1979 «Om innvandrere i Norge», og at hun derfor heller ikke ser hvor skjebnesvangert Tajik vil bli for Ap.
Jeg tror vi går en meget urolig tid i møte. Mye avhenger nå av om andre partier og nye medier i norsk offentlighet kan opptre ansvarlig og sette de nødvendige standarder for en ansvarlig politisk kultur og en ansvarlig norsk offentlighet.