I Nietzsches «Slik talte Zarathustra» beskrives hvordan Zarathustra, som etter ti års ensom kontemplasjon omsider stiger ned fra fjellet for å opplyse allmuen, kommer til en markedsplass hvor landsbyboerne venter på dagens underholdning: en linedanser.
Zarathustra – som elsker menneskene – gleder seg til å fortelle sannheten, at Gud er død og at mennesket må gjenskape seg selv som «Übermensch». Han er ikke i tvil om sine overbevisende argumenter og setter i gang med sin monolog nokså umiddelbart etter ankomst.
Men landsbyboerne tror Zarathustra er linedanseren de har ventet på, og er ikke interessert i budskapet. Etterhvert forstår Zarathustra at han ikke når frem, og i desperasjon forsøker han å innføre en avskyelig form for menneske – «det siste menneske» (die Letzter Mensch), en antitese til Übermensch. Beskrivelsene skal framstå så frastøtende at landsbyboerne skjønner hvor viktig det er å omfavne virkeligheten: Gud er død, vi må bli Übermensch for å finne mening:
«Men jeg vil tale til dem om det forakteligste av alt foraktelig: men det er det siste mennesket. (…) Ve! Den tid vil komme da mennesket ikke lenger vil føde noen stjerne. Ve! Den forakteligste tid vil komme da mennesket ikke lenger kan forakte seg selv.»
«De siste mennesker» lever i en aura av tomhet og falsk lykke. Alt er overfladisk, kreativiteten er død, man har ingen ambisjoner, ingen vilje. En full mage og passiv underholdning er tilstrekkelig. Det er en falsk lykkefølelse, et selvbedrag – et svik mot det menneskelige potensial. Ikke bare Gud – men også Übermensch – må dø i en slik verden.
«Hva er kjærlighet? Hva er det å skape? Hva er en stjerne? slik spør det siste mennesket og blunker»
Selvfølgelig ender det hele med at folket på markedsplassen latterliggjør Zarathustra og roper «la OSS bli de siste mennesker»! Ingen fristes av den langt mer krevende vei, å se virkeligheten i øynene, for så å omfavne det meningsløse i tilværelsen, og å velge livet fullt ut som Übermensch.
«Vi har funnet lykken! sier de siste mennesker og blunker!»
At de siste mennesker “blunker” etter hver setning er for meg et symbol på at de aner at noe er galt, men nekter å se det i øynene (dette er kun en personlig refleksjon).
Nietszche skriver altså om falsk nytelse, tom «lykke». Det er ikke vanskelig å kjenne igjen tendenser til dette i vår tid: Facebook, selfies, reality-TV.
Jeg vil skrive noen ord i samme ånd, men med motsatt fortegn: om falsk lidelse, falske følelser og falsk medlidenhet, som vi ser mange tegn på i dagens postmoderne virkelighet. Jeg velger å kalle dette fenomenet for sentimentalitet.
Sentimentalitet er følelser som accessories – noe vi pynter vårt selvbilde med. Man kan også beskrive sentimentalitet som en performance i medlidenhet – vi viser for andre hvor «gode» og «empatiske» vi er. Dessuten: sentimentalitet er en kollektiv handling hvor vi viser hvor sterkt vi kjenner lidelsene sammen med andre (rosetog) – uten at vi behøver å forstå bakgrunn, årsaker og absolutt ikke hvordan vi kan forhindre at det som forårsaker lidelse, smerte og sorg skjer igjen – og igjen. Den sentimentale beskytter seg for ansvar ved å unngå ekte følelser og ekte refleksjon. Den sentimentale har ingen annen løsning enn «kjærlighet» og «empati» (falsk sådan).
For å avgrense vil jeg starte med en av de mest åpenbare eksempler på hvordan sentimentaliteten har fått fotfeste i vår tidsalder.
Lady Di – «England´s Rose»
Da den fraskilte og skandaleombruste Lady Di døde i en bilulykke i Paris 31. august 1997 utbrøt et massehysteri og en sentimental reaksjon – særlig i UK selvfølgelig – men hele den vestlige verden opplevde tendenser av dette.
De samme tabloidene som helt til dødsøyeblikket hadde forfulgt, trakassert og plaget denne moderne «Askepott» snudde 180 grader og startet en glorifisering av det unge liket omtrent før det var erklært død.
Tony Blair utnyttet situasjonen til egen vinning, og spilte kortene helt riktig (om enn totalt uten moral). Det verste øyeblikket for meg var når Elton John under begravelsen radbrekker sin egen klassiker «Candle in the wind» med en så åpenbart sammenrasket tekst at man kan bli kvalm av mindre. Lady Di er «England´s Rose» – ikke nok med det, hun er faktisk nasjonens «sjel». Jeg velger å sitere avslutningsverset i helhet:
Goodbye England´s rose
From a country lost without your soul
Who´ll miss the wings of your compassion
More than you´ll ever know
Den siste linjen gir seg vel selv, siden hovedpersonen faktisk er død. Forøvrig: i sentimentalitetens ånd gikk alle inntekter fra salget av singelen (den nest mest solgte noensinne etter «White Christmas») selvsagt til «charity». Sånn blir man «Sir Elton John» (1998).
Sentimentaliteten i terrorens skygge
En rekke terrorangrep har rammet Europa de siste årene. Måten media, politikere, akademia – og dessverre også folket har reagert på disse grusomhetene bærer dessverre sterkt preg av den samme sentimentaliteten. Jeg vil gi noen eksempler:
Vår egen erfaring fra 22. juli er typisk. Jeg tror alle nordmenn (over en viss alder) husker sjokket fra 22. juli, og vi reagerte sikkert på ulike måter – men de fleste av oss med sorg og fortvilelse.
Her føler jeg behov for å være ganske tydelig, da jeg ikke har interesse av å bli en ny folkefiende: jeg snakker her ikke om reaksjonene til de som ble direkte eller indirekte rammet av terroren, f.eks. pårørende, alle medlemmer av AUF, alle overlevende fra Utøya, til og med alle medlemmer av Arbeiderpartiet. Jeg har personlig aldri opplevd sorg, og har ingen meninger om hvilke reaksjoner som er naturlige.
Men den offentlige reaksjonen (politisk, massemedia, kultureliten) var sterkt preget av det sentimentale.
Vi tok faktisk det sentimentale til slike høyder at vi ble et forbilde for en hel verden: se på Norge! De går i rosetog og snakker om «mer demokrati, mer åpenhet» (uten å følge det opp i praksis, snarere tvert i mot). Sitatet «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen» spredte seg over hele verden. Så ble det flere og flere rosetog og andre markeringer. Etterhvert følte jeg en vemmelse over det hele. Særlig siden man raskt var ute på jakt etter syndebukker med «feil meninger» – f.eks. Fjordman, document.no, enhver som stemte FrP eller alle som ikke elsket det multikulturelle prosjektet. Dessuten er sitatet om kjærlighetens kollektive kraft ideologisk tvilsomt. For det første forutsetter det et kollektiv som ikke lenger eksisterer, til det har skjellsordene fra venstresiden sittet litt for løst de siste førti år (og vice versa, det må vel innrømmes). Forøvrig: man kan ikke møte hat med «kjærlighet». Som fredsprisvinner Elie Wiesel sa: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Sentimentalitet er per min definisjon likegyldighet.
Bruce Bawer har skrevet en bok (The New Quislings – How the International Left Used the Oslo Massacre to Silence Debate About Islam) om hvordan terroren i etterkant ble benyttet politisk, som er vel verdt å lese. F.eks: jeg tror faktisk Stoltenberg mente det når han ytret sitt ønske om «mer demokrati, mer åpenhet». Men dessverre var det mange i media og ellers på venstresiden som oppfattet dette som at «mer demokrati» betød at man skulle stanse all kritikk av islam og det multikulturelle prosjektet.
Je suis Charlie
Etter Charlie Hebdo-massakren så vi et nytt sentimentalt fenomen: «Je suis Charlie» var plutselig å lese på millioner av Facebook-oppdateringer. Sentimentaliteten hadde «gått viralt» som det heter.
Men ingen var egentlig Charlie. Så og si ingen aviser trykket bildene som var bakgrunnen for terroren. Det mest ubehagelige var marsjen oppover Champs-Élysées hvor (de ansvarlige) statsledere fra hele verden marsjerte i sorg, hånd i hånd, med Mahmoud Abbas midt i rekken. Noen bar plakater av en brukket blyant. Ingen bar plakater av hva saken virkelig dreide seg om.
Deretter fulgte stadig nye uttrykk for det sentimentale. Man lyste opp kjente landemerker med fargene fra flagget til det sist rammede landet. Man fikk stadig nye «hashtags» man kunne slenge seg på med et tastetrykk. Teddybjørner, stearinlys og roser fikk nye markedssegmenter. En tysk pianist uten særlige musikalske evner spesialiserte seg på å drasse rundt på et piano i etterdønningene av terroren for å spille «Imagine». Han møtte til og med opp under begravelsen til Jo Cox. Det var veldig «emotional» skrev Daily Mail.
Etter Bataclan fikk vi se sentimentalitetens intoleranse. Når vokalisten Jesse Hughes i «Eagles of Death Metal» nektet å velge den offisielle, sentimentale holdning til terroren – men tvert imot påpekte at han hadde mistanke om at det hele var en «inside job» – at en del av sikkerhetspersonellet (muslimsk sådan) måtte ha åpnet dørene for terroristene – og når han i tillegg både var kristen, republikaner og tilhenger av «the 2nd amendement» – da var han plutselig uønsket på minnehøytiden for tragedien et år senere.
Men det verste var for meg Manchester. At en hel stadion – bare noen få dager etter at 22 hovedsakelig unge jenter var sprengt i filler (og over 100 ble såret), og mange ikke en gang var begravd – kan få seg til å synge «Don´t look back in anger», vel, det får meg til å tenke på hva Nietzsche ville ha sagt om noe slikt. Når er det greit å være sint? Tydeligvis ikke når man dreper ungene våre. At voldtekter på nesten industrielt nivå må aksepteres vet vi jo allerede (Rotherham, Telford) – man må jo ikke ødelegge den gode, flerkulturelle stemningen.
Et siste eksempel: Alan Kurdi var tre år gammel da han ble funnet druknet etter at gummibåten som skulle bringe han og hans familie til Europa sank. Bildene av den unge gutten på stranda skapte en umiddelbar sentimental reaksjon, og førte til at Europa åpnet sine grenser.
Få er følelseskalde ovenfor bildene av den uskyldige gutten. Han kan ikke noe for at faren risikerte livet hans for sitt eget ønske om bedre tenner (og muligens et liv på trygd). Men: det betyr ikke at man skal gjøre politikk ut av den følelsen. Konsekvensene av denne sentimentale holdningen ble katastrofal: antall døde som følge av Europas reaksjon – særlig Merkels åpne invitasjon – er noe man må telle i tusener. Kurdi blir ikke levende fordi tusenvis av andre drukner i Middelhavet. Og hvorfor er det slik at vi alltid får se nærbilder av de døde barna når de er fra «et annet sted» – mens ingen viser bilder av de torturerte ofrene etter Bataclan, eller det maltrakterte liket av 11 år gamle Ebba Åkerlund etter terroren i Stockholm? For sentimentaliteten tåler ikke nærhet og virkelighet. Det blir for vanskelig å forholde seg til. Alan Kurdi blir av de sentimentale redusert til en Disney-figur, som gir oss noen «gode tårer», gjerne delt på Facebook.
Man ser noe av det samme i kriminologien: vi skal ha medfølelse med den kriminelle. Han er jo offer for «vanskelig barndom», «sosio-økonomiske forhold» etc. Å forholde seg til offeret blir for emosjonelt krevende. Da må vi forholde oss til ekte smerte og lidelse (og hvem vil vel det?).
I politikken finner vi sentimentalitet en masse. Jeg vil gi tre eksempler, men kunne selvsagt holdt på i timesvis:
Listhaug-saken: kjernen i hele rabalderet er altså at en kommunikasjonsrådgiver i Ap (etter et døgn) oppdager at Listhaugs post på Facebook kan knyttes til 22. juli (pga. en filmpremiere) og derfor må ses som krenkende og sårende (uansett intensjon). Dette er intet annet enn sentimentalitet som politisk våpen.
Bistand: hele konseptet bilateral bistand bygger på en sentimental tankegang. Når Hareide med sørgmodige hundeøyne krever stadig mer «bistand» til «de fattige» – så er det ikke ekte medfølelse, eller en moralsk handling, eller et etisk valg. Det finnes ikke moral i å ta penger fra noen (oss skattebetalere), for så å dele det ut til andre – som Mugabe, palestinske terrorister, korrupte brasilianere etc.
Men sentimentaliteten gjør det umulig å protestere. Hvis Hareide gir ti prosent av sin egen inntekt til et formål han finner verdig, så kan jeg respektere han for det, uansett om jeg er enig i formålet. Men når han (og resten av Stortinget) tar nesten 30.000 årlig fra min familie, og deler det ut til formål jeg nesten uten unntak ikke ville støttet selv, så er det et overgrep i sentimentalitetens tidsalder.
Det siste eksemplet er fra USA, om saken om de såkalte «Dreamers». Altså: når man kommer på det sentimentale begrepet «Dreamers» for illegale innvandrere (som ankom USA før fødte 18 år) så blir debatten umulig. Hvem er imot drømmer liksom? Ingen snakker om «Dreamers» når det gjelder de fattige amerikanere som allerede har vært der i generasjoner.
Man får virkelig følelsen av å leve i en tid hvor «die Letzter Mensch» dominerer. Faktisk er den demografiske utviklingen slik at om vi ikke er «de siste mennesker», så er vi i alle fall «de siste europeere». Vi gidder ikke engang å formere oss. Vi har ingen vilje til å forsvare oss. Vi er ikke stolte av noe som helst – oljerikdommen er «flaks» – ikke et resultat av vanvittige ingeniørprestasjoner og enorm innsats fra dykkere, «rednecks» og andre oljearbeidere.
Vår nasjonale kultur (hvis den i det hele tatt eksisterer) har ingen verdi. Våre barn – nå blir jeg nesten sentimental selv – våre barn har ikke noe håp om et bedre liv enn oss foreldre. Det er et svik uten like, og jeg føler skyld selv om jeg ikke direkte har bidratt til utviklingen. Kanskje jeg kunne gjort mer for mine barn? Vel – jeg prøver i alle fall nå. Og jeg skriver under fullt navn – og oppfordrer alle andre å gjøre det samme. Blir vi mange nok, så blir det tyngre å fryse oss ut.
Er det mulig å velge Nietzsches «ja til livet» som «Übermensch» i vår tid? Vel – jeg kan foreslå at vi starter med å velge bort sentimentaliteten. Vi må akseptere at verden er som den er, før vi kan ha håp om å forandre den. Vi må slutte å kalle katastrofale tendenser i samfunnsutviklingen for «utfordringer». Vi er i «deep shit» men å gi opp håpet er å gi opp muligheten for løsninger. Løsningen kan bli blodig, voldelig, revolusjonær, til og med fredelig og politisk – men også fraværende. Men jeg personlig har valgt side, og mitt valg er å stå opp for ytringsfrihet, individuelle rettigheter og menneskets liv som mål, ikke som middel for en eller annen utopi. Vi må våge å se sannheten i øynene for å ha mulighet til å finne riktige løsninger. Våre barns fremtid står på spill.
Som Nietzsche arrogant sier i Ecco Homo: «….feiltagelse er feighet».