Kurderne i Irak har stemt for å få en selvstendig stat, men mye gjenstår før de faktisk kan opprette den. Beslutningen vil sannsynligvis lede til en ny bølge med politisk usikkerhet og potensiell ustabilitet i Irak og i andre land i regionen med kurdiske minoriteter. En ny potensiell kurdisk stat kommer i så fall til å være skvist mellom fire antagonistiske makter – Tyrkia, Iran, restene til Assads Syria og det gjenværende Irak. Disse statene kommer til å gjøre tiltak for å motarbeide opprettelsen av en kurdisk stat – spørsmålet blir bare i hvilken grad. Kurderne har ved flere tidligere anledninger forsøkt å oppnå selvstendighet, men deres politiske aspirasjoner har alltid blitt knust av Midtøstens dominerende folkegrupper – araberne, perserne og tyrkerne. Blir det annerledes denne gangen?
Kurderne er det evige undertrykte folkeslaget i Midtøsten og har sporadisk kjempet for selvstendighet i rundt et århundre – helt siden nasjonalismen inntog i regionen og oppløsningen av det osmanske riket. I etterkant av første verdenskrig ble folkegruppen for første gang lovt en selvstendig stat av vestmaktene, da seierherrene delte opp restene av det osmanske riket i Sèvres-traktaten i 1920. Men Tyrkias landsfader Atatürk nektet å godta betingelsene i denne veldig ufordelaktige traktaten og gikk til krig for å gjøre om på den. Han kom seirende ut av konflikten og resultatet ble opprettelsen av grensene til dagens Tyrkia definert i Lausanne-traktaten i 1923. Og med det ble kurdernes drøm om en selvstendig stat knust.
I mellomkrigstiden har kurderne gjort flere forsøk på å oppnå selvstendighet, men har alltid blitt hindret: Kongeriket Kurdistan eksisterte i dagens øst-Irak i perioden 1922-1924. Republikken Ararat eksisterte i dagens øst-Tyrkia fra 1928 til 1930. Republikken Mahabad eksisterte i nord-vest Iran fra 1945 til 1946. Felles for disse forsøkene på kurdiske statsdannelser er at de alltid har blitt knust av regionale stormakter. Utover opprettelsen av kortlivede stater, har flere større kurdiske opprør for å oppnå selvstendighet funnet sted, men har alltid feilet. Tyrkia har slått hardt ned på kurdiske opprør i 1925, 1930 og i perioden 1937-1938. Iran gjorde det samme i 1920.
I etterkrigstiden har diskrimineringen mot kurderne vært omfattende. Tyrkia har lenge hatt et meget repressivt regime mot folkegruppen og tillot ikke bruk av kurdisk språk før i 1991. I Irak har folkegruppen lenge vært utsatt for generell diskriminering og diverse arabiseringsprogrammer. I Syria har regimet brukt flere metoder for å undertrykke den kurdiske identiteten – inkludert å forby bruk av kurdisk språk, nekte barn å bli registrert med kurdiske navn og bytte om kurdiske stedsnavn med arabiske. I tillegg kommer de mange væpnede konfliktene mellom kurdiske minoritetsbefolkninger og Midtøstens majoritetsbefolkninger – som kulminerte i Saddam Husseins brutale bruk av sennepsgass mot folkegruppen i 1988.
Kurderne har ikke bare blitt behandlet som annenrangsinnbyggere, men også til tider blitt myrdet og etnisk rensket bare for å være kurdere. Gitt denne historiske ballasten burde det ikke komme som en overraskelse for noen at folkegruppen nå krever å ta sin fremtid i sine egne hender. Men dette har blitt forsøkt opptil flere ganger før. Er situasjonen annerledes nå?
Irakisk Kurdistan står sterkere enn noen sinne vis-à-vis den irakiske sentralregjeringen: Slagkraften til Iraks hær har blitt sterkt redusert etter mange år med krig mot Islamsk Stat, mens kurdistanregionens væpnede styrker, Peshmerga, har opparbeidet seg et rykte for å være en formidabel styrke. De fleste militæranalytikere mener at den irakiske hæren alene ikke har kapasitet til å invadere og okkupere irakisk Kurdistan i tilfelle en konflikt. Alt hviler derfor på hvordan Tyrkia og Iran vil forholde seg til situasjonen fremover. Landenes kjerneinteresser står på dagsorden, så innsatsene er høye. Et selvstendig irakisk Kurdistan kan ha store konsekvenser for den fremtidige statusen og politiske stabiliteten i de kurdiske områdene til begge land. Kommer de til å ta nødvendige grep for å stoppe statsdannelsen? I følge politisk realisme må de ta grep for å hindre et selvstendig Kurdistan ettersom landenes kjerneinteresser står på spill.
Kommer kurderne til å lykkes denne gangen? Historien forteller oss at de har oddsene mot seg.