EUs nye kommisjonspresident, Ursula von der Leyen, er ikke riktig person til å overkomme den voldsomme politiske polariseringen som i dag dominerer Europa.
EU har nå talt. Tysklands forsvarsminister, Ursula von der Leyen, har blitt president av den mektige EU-kommisjonen. Eurofile krefter over hele kontinentet – med Angela Merkel og Emmanuel Macron i spissen – jubler i lykkerus. Nok en euroføderalist har inntatt maktens ganger i Brüssel!
EU har derimot gjort en stor strategisk blunder ved å utnevne en kommissær som er såpass langt inne på den euroføderalistiske fløyen i europeisk politikk. Von der Leyens politiske profil er totalt uegnet til å fungere som en samlende figur i et europeisk politisk landskap, som i større og større grad rives fra hverandre av store politiske uenigheter.
Von der Leyens kompromissløse standpunkter innen en rekke politiske temaer kommer til å bidra til å styrke disse voldsomme motsetningene, og føre til at forakten mot EU og det politiske etablissementet i Brüssel fortsetter å vokse i omfang – best illustrert gjennom Brexit.
Juncker 2.0
Det er ikke uten grunn at utgående EU-kommissær Jean-Claude Juncker raskt ble en omstridt, polariserende, og til tider forhatt politisk figur blant mange europeere, under sin tid i kommisjonen. Som euroføderalist og voldsomt innvandringsliberal, har Juncker jobbet iherdig med å styrke Brüssels makt på bekostning av nasjonalstatene innad i EU.
Les også: Tysklands godhetsregime splitter Europa
Juncker har blitt beskyldt for å ønske å undergrave europeiske nasjonale kulturer, for å erstatte dem med en pan-europeisk identitet – et konsept som et stort antall europeere er sterkt imot. Han avfeier legitime bekymringer knyttet til masseinnvandring, identitet og fremtiden til nasjonalstaten. Juncker har for mange således blitt selve symbolet på en pan-europeisk politisk elite i Brüssel, som ikke lenger er i kontakt med Europas borgere.
Ursula von der Leyen deler i stor grad de samme politiske overbevisningene som Juncker. Hun er en ihuga euroføderalist, voldsomt innvandringsliberal og kompromissløs i møtet med nasjonalkonservative krefter. Som forsvarsminister i Merkel-regjeringen, har hun for eksempel vært en viktig støttespiller til kansler Merkel og hennes polariserende innvandringspolitikk.
Under flyktningkrisen, stilte von der Leyen seg staut bak Merkels omstridte «åpne dør»-politikk, og viser null tegn til anger eller ettertanke. Hun avfeier folk som tar til orde for et mer restriktivt innvandringsregime som ekstremister, kaller innvendinger mot multikulturalisme for «motbydelig», og sier at man ikke kan godta motstand mot globalisering.
Les også: Valget i Europaparlamentet og Steve Bannon: De nasjonalkonservatives politiske gjennombrudd?
Von der Leyen har også tatt til orde for å fullstendig avvikle de europeiske nasjonalstatene ved å utvikle EU til «Europas forente stater» – etter tysk, sveitsisk eller amerikansk modell. Hun ønsker at EU skal få sin egen hær, og at Europa skal ha mer politisk og strategisk autonomi fra USA.
Å gjøre vondt verre
EUs interne politiske kamper handler i disse dager mindre og mindre om den tradisjonelle høyre-venstre aksen, og mer og mer om rollen som nasjonalstaten kommer til å ha vis-à-vis Brüssel i tiden fremover. Det er en kamp om sentralisering og desentralisering av politiske beslutningsmekanismer på europeisk nivå – en kamp mellom euroføderalistiske og nasjonalkonservative krefter.
En kommissær med von der Leyens karakteristikker kommer til å øke friksjonsnivået mellom euroføderalistene og de nasjonalkonservative innad i Europa, ved å forsterke den voldsomme politiske polariseringen som allerede dominerer det politiske landskapet på kontinentet.
Les også: Dreiningen mot høyre i Europa har så vidt begynt
Von der Leyen er derfor på ingen måte ikke den riktige personen for å samle et EU som i større og større grad preges av store interne motsetninger – både innad i europeiske land og mellom medlemsstatene. EU hadde gjort klokt i å finne mindre bastant kommisjonspresident, denne gangen.