For 8-9 år siden var det nesten ingenting. Nå kommer 55 prosent av USAs totale olje- og gassutvinning fra skifer. Med dette er USAs oljevirksomhet blitt svært sårbar. Skiferoljens akilleshæl er og blir skyhøye fallrater.
Skifer er en tett bergart uten naturlig gjennomstrømming, slik f. eks. sandstein- og kalkformasjoner har, og der konvensjonell olje- og gassutvinning foregår. Oljen er låst, og skiferen må sprenges (fraktureres), for å få ut olje og gass. Det skjer ved at vann, kjemikalier og kvartssand sendes ned i brønnen under meget høyt trykk. Sanden holder sprekkene som oppstår i omkringliggende skifer åpne, slik at oljen flyter lettere og i lengre tid.
Det har vært en sterk teknologisk utvikling på området. De første skiferbrønnene var et par hundre meter lange, og ble frakturert en eller i høyden et par ganger. I dag kan produksjonsdelen av brønnen typisk være et par kilometer lang, og den kan fraktureres på 70-80 steder. Dybden er vanligvis rundt en kilometer.
Skiferoljens akilleshæl er og blir likevel det raske produksjonsfallet i brønnene. Frakturert skifer kan ikke opprettholde på langt nær samme høye og langvarige produksjonsstrøm som brønner i tradisjonell oljevirksomhet.
Ifølge undersøkelser synker produksjonen i en amerikansk skiferbrønn i gjennomsnitt med 75 prosent allerede det første året. Etter tre år er produksjonen sunket med 90 prosent. Deretter er fallraten mer lik vanlige oljebrønner. Prøv å ta inn dette: Det bores 1000 skiferoljebrønner et år. Neste år må det bores 750 brønner bare for å erstatte tapt produksjon fra brønnene som ble boret året før.
Ved kraftig produksjonsvekst blir dette til en form for pyramidespill, med krav om en voldsom, vedvarende ressursinnsats som kanskje bare det amerikanske samfunnet er i stand til å skaffe til veie. Og da bare i en begrenset periode. En gang raser pyramiden.
Det er klassisk amerikansk «boom or bust»-aura over oljeskiferen.
Tre «shale plays» leverer i dag det meste av skiferoljen i USA. Det er Bakken, hovedsaklig i Nord-Dakota, Eagle Ford i Texas og Permian Basin i Texas/New Mexico. De to første passerte en produksjonstopp i 2014/2015, men særlig Bakken har tatt seg opp igjen med dagens økende oljepris. Permian er fortsatt i sterk vekst, og er nå større enn de to andre til sammen.
De er dyrere, lengre og ofte dypere, men på norsk sokkel leverer totalt ca. 2 000 produksjonsbrønner daglig nesten 2 millioner fat væske (råolje, kondensat og NGL) og omtrent like mange standard oljeekvivalenter av gass, til sammen 4 mill. fat olje-ekvivalenter. Det blir en døgnproduksjon på ca. 2 000 fat oljeekvivalenter pr. brønn.
I Bakken, det første av skiferområdene som ble utviklet i USA, leverte 11 843 aktive brønner i Nord-Dakota i januar i år vel 1,12 mill. fat/døgn, tilsvarende 95 fat pr. brønn. En norsk oljebrønn produserer i snitt 20 ganger mer enn en skiferbrønn i Bakken.
USAs energidepartement utgir en månedlig Drilling Productivity Report med en rekke anslåtte produksjonsdata fra de sju største skiferområdene, inkludert de tre nevnte. Ifølge siste utgave synker produksjonen i de etablerte brønnene nå samlet med 450 000 fat/døgn i løpet av ett år. Dette er tallet som må erstattes av stadig nye brønner bare for å holde flat produksjon.
Bare i Permian er årlig fallrate i januar 2018 fra etablerte brønner økt til 200 000 fat. Det er en dobling siden 2016. Akselererende fallrater er uttrykk for at det er blitt boret for tett i enkelte områder, slik at brønnene stjeler trykk fra hverandre.
Skiferområdene i USA er svære, men de er ikke uendelige.
(Først publisert på oljekrisa.no)