En bauta for forsvarssaken, Generalmajor Torkel Hovland gikk bort 8. april 82 år gammel. Hovland var en modig og frittalende offiser med sjelden faglig integritet og en forsvars- og sikkerhetspolitisk forståelse som gikk langt utover det rent militærfaglige. Han hadde et skarpt hode og en skarp penn. I 2000 utga han biografien om general Carl Gustav Fleischer, med en klar kritikk av Nygaardsvold-regjeringens katastrofale forsvarspolitikk. I 2008 ga han ut boka ’Aldri mer’, en skarp kritikk av nedbyggingen av det norske forsvaret som en følge av Forsvarsreform 2000, en utvikling han mente hadde mange likhetstrekk med den mislykkede norske sikkerhets- og forsvarspolitikken i 1930-årene.
Jeg hadde den glede å kjenne Torkel Hovland og å øse av hans vide kunnskap og erfaring. 31.03.2006 skrev vi vedlagte kronikk i VG sammen. I ettertid har artikkelen vist seg forutseende i sin kritikk av de urealistiske sikkerhetspolitiske forutsetningene Stortinget og daværende forsvarsledelse den gang la til grunn for det miniforsvaret vi er endt opp med i dag. Stortinget sov i 1940 og var sovnet inn på nytt i 2006 da vi skrev artikkelen. Hovland ville sagt seg enig i at Stortinget fortsatt sover i 2018 til tross for at sikkerhetsbildet nå er betydelig skjerpet. Artikkelen er dermed kanskje vel så aktuell i dag og kan kanskje tjene som en påminnelse om hvor galt det kan gå når politikerne gambler med landets sikkerhet til fordel for kortsiktige og mer velgervennlige politikkområder.
Noen tror at historien gjentar seg. De fleste tror at tingene helst forblir som de er. Fraværet av et akutt trusselbilde i vår del av verden gjør det enkelt å anta at slik vil det fortsette å være.
Når oberst Atle Bastiansen, leder av forsvarssjefens forestående forsvarsstudie (FS 2007) uttalte i Aftenposten 30.1.06 at et antall scenarier skal bli utviklet og lagt til grunn for forsvarsplanleggingen, men innenfor dagens budsjettramme, avspeiler dette et slikt statisk og urealistisk bilde av fremtiden. Forsvarssjefen (Sverre Diesen: 2005-2009) går faktisk et skritt lenger ved implisitt å gi uttrykk for at historien er irrelevant når han viser til at integrasjonen mellom statene i Europa har medført at muligheten for eksistensielle kriger på det europeiske kontinent ”faktisk befinner seg på historiens skraphaug.”
Flyktig sikkerhetsbilde
Andre mener at det eneste vi kan si med sikkerhet om fremtiden, er at den kommer til å bli annerledes enn vi forventer. De mener ikke at historien gjentar seg, er statisk eller irrelevant, men at erfaring er en verdifull kilde til læring. De er ydmyke med hensyn til å uttale seg om hvordan fremtiden konkret kommer til å arte seg. De vil være forsiktige med for eksempel å slå fast at muligheten for krig for første gang i historien kan utelukkes på det europeiske kontinent, og at Norge derfor ikke lenger trenger et forsvar som terskel mot overgrep. De vil minne om at sikkerhetsbildet tvert imot kan endre seg svært raskt slik vi bl.a. har sett eksempel på de siste ukene i forbindelse med utviklingen i forhold til Iran. (Siden 2006 er det nettopp det som har skjedd med Georgia i 2008, Ukraina i 2014, et stadig mer selvhevdende Russland, et Nord-Korea som har drevet verden til randen av atomkrig og et Midt-Østen satt i brann og hvor Russland og USA militærmakt nå står steilt mot hverandre.)
De vil også minne om at en konflikt i en verdensdel under gitt omstendigheter kan spre seg eller få konsekvenser i en annen.
Forsvarspolitisk brudd
Reaksjonene i den muslimske verden på Muhammed-karikaturene er ”milde” eksempler på dette. Begge forhold er knyttet til Midtøsten-konflikten med sitt enorme og uoversiktlige konfliktpotensial som også Norge er uløselig knyttet til, bl.a. gjennom vår rolle som petroleumseksportør.
St.prp. nr. 42 om «Den videre moderniseringen av Forsvaret», bygger på et statisk sikkerhetsbilde. Det forutsetter at allianseforholdene forblir uendrede over tid, at vår stormaktnabo i øst er på vei mot stabilt demokrati og at petroleum ikke er av vesentlig strategisk betydning. Samtidig ignoreres ”smittefaren knyttet til regionale konflikter i andre verdensdeler. Muligheten for territoriell krig utelukkes rett og slett. Bruddet med den kalde krigens invasjonsforsvar er selvsagt nødvendig ut fra et endret sikkerhetsbilde. Det oppsiktsvekkende er imidlertid, og det synes å ha gått det politiske og offentlige Norge fullstendig hus forbi, at Norge for første gang i nyere tid har gitt opp forsvaret av eget territorium ut over kapasiteter til suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Det er ikke bare vernepliktinstituttet som er under avvikling.
Som forsvarssjefen (Diesen) selv uttrykte det i et foredrag før jul, er ”en ren nasjonal forsvarsorganisasjon i tradisjonell betydning ved veis ende.”
Allianseforhold
Forsvaret av norsk territorium i den grad vi skulle bli utsatt for press, er i sin helhet basert på at NATO vil komme oss til unnsetning. Man kan stille spørsmål ved om det er riktig å overlate egne forsvarsbehov helt og holdent til våre allierte, om disse i tilfelle ville komme i tide, og om slike forsterkninger kan få fotfeste på norsk jord uten at nasjonale styrker har kapasitet til å sikre nødvendige mottaksområder.
Total allianseavhengighet fremstår som en usikker forutsetning fordi det er sannsynlig at solidariteten i alliansen vil endre seg med et sikkerhetsbilde som er dynamisk og ikke statisk. (Hvem kunne vel forutse Trump og et USA som beveger seg i mer isolasjonistisk retning, eller hvor realistisk er det å forutsette at solidariteten i alliansen er absolutt og udelelig over tid?) Usikkerhet oppstår også fordi vi som petroleumseksportør ikke nødvendigvis vil ha fullt ut sammenfallende interesser med våre allierte i enhver sammenheng og på ethvert tidspunkt. (USA er nå i ferd med å bli selvforsynt med olje samtidig som den atlantiske dimensjonen i amerikansk utenrikspolitikk er svekket til fordel for en orientering mot de nye økonomiene i Stillehavsområdet.) Og endelig kan det meget vel hende at våre allierte er opptatt andre steder når vi trenger dem. (for eksempel Midt-Østen i Syria eller Iran eller i Sørkinahavet.)
Vår hovedallierte USA opererer for eksempel med et helt annet syn på NATO og helt andre scenarier enn de harmonimodellene forsvarsledelsen har lagt til grunn. (Det har sikkert Atle Bastiansen som var ansvarlig for FS 2007 og som i dag norsk representant ved United States Central Command fått erfare i ettertid?)
Historiske paralleller
Selv om historien kan fortelle oss lite om fremtiden, kan det være lærerikt å studere vår måte å forholde oss til den på. Dagens forsvarsplanlegging slik den er nedfelt i FS 2000 og MFU 2003, er en tilnærmet blåkopi av Hærordningen av 1927 og den katastrofale Forsvarsordningen av 1933. Også den gang fortrengte såkalt ”ressursbasert forsvarsplanlegging” tilpasset bestemte politiske og økonomiske rammer en forsvarsplanlegging basert på sikkerhetspolitiske behov. På samme måte som i dag ble evne til forsvar av eget territorium oppgitt. Den gang ble det militære ambisjonsnivå begrenset til nøytralitetsvern. I dag er det redusert til suverenitetshåndhevelse. Den gang, som i dag, ble reduksjonen i volum søkt fremstilt som erstattet med økt kvalitet av ”en liten, men fullt moderne hær.”
På samme måte som i mellomkrigstiden fant det sted en ødeleggende underbudsjettering som umuliggjorde balanse mellom drift og investeringer. På samme måte som saneringen av baser og infrastruktur som finner sted i dag for å spare penger, het det også den gang at ”bevilgningene må i minst mulig grad bindes i materiell og befestninger”. Størrelsen på befalskorpset og innkallingsstyrken av vernepliktige ble drastisk redusert på samme måte som i dag. Offiseren som basert på sterke politiske føringer sto bak Forsvarsordningen av 1933, Otto Ruge, var som arkitekten bak dagens ordning, Sverre Diesen, en ivrig talsmann for få, men moderne, mobile og vervede styrker. (Begge bygget sine militære karrierer på de store innsparingene dette innebar for sittende regjering.)
Den gang ble forsvarsledelsen fratatt retten til å fremlegge fagmilitære vurderinger om ”Hærens feltmessige brukbarhet” gjennom å innskrenke kommanderende generals instruks. I dag er forsvarsledelsens fagmilitære integritet underminert ved at strategisk vurderingskapasitet er direkte underlagt den politiske styringen i departementet (integrert forsvarsledelse).
På to områder skiller imidlertid forsvarsplanleggingen i mellomkrigstiden seg fra dagens. For det første ved at man den gang så for seg å kompensere manglende forsvarsevne med ”en forutseende utenriksledelse”. Det viste seg fatalt. Vårt sikkerhetsnett i dag er at Norge ensidig overlater til våre allierte å berge oss dersom det mot formodning skulle bli nødvendig. Det kan også vise seg fatalt. For det andre rådet det på 1930-tallet rekordhøy arbeidsledighet og depresjon, mens vi i dag lever i et land som har råd til å ivareta sine sikkerhetsbehov. Vi sier ikke at historien kommer til å gjenta seg. Sannsynligheten for et negativt utviklingsforløp øker imidlertid gjennom slett forsvarsplanlegging. Det er til syvende og sist Stortingets ansvar. (Til tross for et betydelig skjerpet sikkerhetsbilde siden 2006, har nedskjæringene i Forsvaret bare fortsatt. Og til tross for at vi har forpliktet oss i Nato til å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP innen 2024, står forsvarsbudsjetet på stedet hvil på 1,5% og går endog ned i 2018 til tross for at Norge er et av de landene i Nato som er mest utsatt. Ikke til å forstå! Stortinget sover åpenbart fortsatt!)