I april 2017 sendte USA 59 kryssermissiler mot en flybase i Syria etter påstander om at Assad-regimet sto bak en utløsning av nervegass. Angrepene fant sted før noen uavhengige undersøkelser hadde blitt gjort om hvem som sto bak giftangrepet. Skyldspørsmålet er fortsatt ikke klarlagt.
Det er det heller ikke rundt det kjemiske angrepet mot Ghouta i 2013. En FN-rapport utarbeidet i ettertid kunne ikke konkludere med at de syriske regjeringsstyrkene sto bak, ei heller hvordan gassen hadde blitt levert. Den gang truet først president Obama med militært angrep som «straff» mot regimet, men dette ble erstattet av avtalen om at Assad skulle avhende sine kjemiske stridsmidler.
Også rundt dette siste gassangrepet mot Douma er helt uavklart hva gjelder omstendigheter om hvem som faktisk står bak. Men igjen er det en umiddelbar utpekning av regimet som de skyldige, og i natt sendte USA med støtte fra Storbritannia og Frankrike et begrenset angrep mot militære mål knyttet til regjeringsstyrkene.
Assad-regimet har hatt svært få motiver for å gjennomføre noen av angrepene, og spesielt det i 2017 og det denne uken. Trump viste i fjor hvordan det ble lett etter en unnskyldning for å angripe. Og med det friskt i minnet, det er liten grunn for Assad eller hans allierte Russland å skulle ønske et amerikansk angrep uansett hvor begrenset de i så fall forventet at det skulle bli.
Regjeringsstyrkene har hatt stor fremgang på slagmarken de siste årene og det gjenstår kun noen lommer av opposisjon. Så hvorfor i alle dager skulle de måtte benytte seg av kjemiske stridsmidler? Assad har hittil ikke vist seg å være en irrasjonell aktør, tvert imot. De som derimot har noe å vinne på amerikansk militær involvering er opposisjonen. Og motiv er alltid et godt sted å starte en etterforskning.
Det er lite trolig at amerikansk etterretning hare noen håndfaste indikasjoner på Assads skyld i dette giftangrepet. Mest sannsynlig er nattens begrensede bombeangrep det en ren maktdemonstrasjon fra Trumps side: Vi kan bombe, og det er ingenting Russland kan gjøre for å stoppe oss. I en situasjon hvor USAs allierte har tapt krigen og Russland og Iran har befestet sin posisjon, ønsket man å markere sin fortsatte relevans i regionen.
Opptakten til og gjennomføringen av nattens bombing har ingenting med moralsk fordømmelse av kjemiske stridsmidler å gjøre. Det er snarere realpolitikk på sitt mest utilslørte.