I mars 2008 ble investeringsbanken Bear Stearns i USA overtatt av JP Morgan. Sentralbanken Federal Reserve (FED) bidro med et billig lån på USD 29 milliarder. Bear Stearns hadde fått likviditetsproblem som resultat av store tap.
Seks måneder senere kollapset Lehman Brothers, en annen investeringsbank. Denne gangen valgte FED å ikke bidra og dette ble starten på en finanskrise.
FED bidro umiddelbart med store lånepakker til andre banker som fortsatt var solvente for å forhindre en finansiell katastrofe. Våren 2009 kom så FED på banen for alvor med rekordlave renter og såkalte kvantitative lettelser. Sistnevnte er et begrep for når FED trykker nye penger og kjøper primært statsobligasjoner. Derved oppnår man målet om å finansiere underskudd på statens hånd, banksystemet tilføres likviditet og de lange rentene presses ned. Tre fugler i en smekk.
Det som har skjedd siden 2008 er at sentralbankene i de største økonomiene har bidratt med betydelige mengder nytrykkede penger og kredittmengden bare i USA har vokst fra rundt USD 54 000 milliarder til nærmere USD 70 000 milliarder (se figur nedenfor).FEDs balanse vokste fra USD 800 milliarder til USD 4 500 milliarder.
I samme periode har realøkonomien i USA målt ved BNP vokst med rundt USD 5 000 milliarder. Med andre ord har rundt USD 15 000 milliarder i ny gjeld gitt en USD 5 000 milliarder vekst i realøkonomien. Tilsvarende tall for EU viser en svakere utvikling.
Av økningen på USD 15 000 milliarder står staten USA for rundt USD 10 000 milliarder. Det er staten som leder an ettersom andre deler av økonomien sliter med sin belåningsevne. Og det fortsetter med nye rekord underskudd under Trump, anslått til USD 1 200 milliarder i inneværende budsjettår. Deretter følger 5 år til med underskudd hvert år over USD 1 000 milliarder. Med andre ord ingen bedring i sikte.
Konklusjonen etter 10 år med ekstrem stimulering av økonomien har gitt lite realvekst og en historisk høy vekst i gjeldsnivået. Den industrialiserte verden har økt gjelden dramatisk, men har kun oppnådd å stå stille i real termer.
Sentralbankenes politikk har skapt oppgang i finansaktiva som aksjer, obligasjoner samt fast eiendom og sjeldne samleobjekter. Vi har fått en «everything bubble». Så én prosenten (Wall Street) har hatt stor glede av kreditt boblen mens Main Street hva angår reallønn i USA befinner seg på 1970 nivå.
Et økonomisk system med lave renter fører til feilallokering av kapital. I tillegg lider sparere av en ekstremt lav nominell avkastning og faktisk en negativ realavkastning.
Redningsoperasjonen som ble startet har ikke vært vellykket for andre enn en prosenten.Og spørsmålet er hva som skjer nå.
Når kredittmengden er rekordhøy så blir renten den viktigste prisen.
Skulle renten stige så vil kredittboblen stå i fare for å sprekke. Da vil banker på nytt oppleve press på tilgang til likviditet og kollapsen i Lehman Brothers vil se meget beskjeden ut.
I stedet for å ta tak i de reelle problemene så har man forsøkt å løse et gjeldsproblem med mer gjeld. Aksjemarkedet er i dag priset på nivå med hva vi så i 1929, 2000 og 2008. Og vi vet hva som skjedde da. Og den gang var gjeldsnivåene langt lavere enn i dag. Sannsynligvis sitter vi på toppen av tidenes pyramidespill.
